Dag 9, 10 og 11. Tror jeg.

Chicago, kjøring, amish. Ca.

Gjett hva? Nå er vi på vei inn i landet, og vekk fra storbyene. Skal bli godt å komme ut fra storbylivet for en stund, da det etter lang tid kan bli vel stressende og slitsomt. Ikke nødvendigvis fordi vi er av den verste turistsorten som løper fra en severdighet til en annen, men fordi storbyen stresser meg. Nå sitter vi i bilen igjen, på vei fra Chicago til Badlands. Vi ble bare værende i Chicago til i dag formiddag, litt på grunn av at natten ble lang for tre av oss dagen før og litt fordi vi alle ivret etter å komme oss videre. Fra nå av blir det natur for alle pengene!

Vi ankom Chicago lørdags kveld, litt senere en planlagt. Grunnen til det var en omtur til Amish Country, som alt i alt var litt skuffende, men likevel noe som er fint å ha på reise-CVen. Jeg for min del opplevde ikke Amish Country slik jeg har forestilt meg det, da de var langt mindre separert fra oss vanlige enn det jeg hadde forestilt meg på forhånd. Amish og ikke-amish bodde om hverandre, og mange kjørte til og med bil. Vi passerte en del hestevogner, menn med morsomt skjegg og damer med skaut, men vi stoppet ikke og tok noen nærmere titt fordi vi ikke fant et naturlig punkt å stoppe på.

Litt før Chicago stoppet vi opp og benyttet diverse guidebøker til å finne et sted å bo, og etter hvert fant vi et hotell et godt stykke utenfor sentrum vi kunne bo på. For å bo det billigst mulig bodde vi alle fem på kongesuiten, med en dobbeltseng, dobbel sovesofa og en stor ekstraseng til en svimlende sum av $140 natta – omtrentlig 140 norske kroner per person per natt. Dette på et ganske fint hotell, som blant hadde 42” flatskjerm fra LG. Sykt.

Dagen derpå startet vi inn til byen med undergrunn, som i hovedsak gikk over bakken, og brukte ca en time på turen inn. Vi hadde ikke så mye kjennskap til Chicago, men hadde bestemt oss for at vi i alle fall ville opp i Sears Tower og ta en guidet tur etter suksessen med turbuss i New York. Først måtte vi likevel ha i oss frokost og det skulle ikke være så alt for lett. I motsetning til New York – byen som aldri sover – sover Chicago tydeligvis på søndager etter fyllefesten dagen før. Vi gikk fra sted til sted, og til og med McDonalds var stengt. McDonalds var stengt. I USA. Herregud. Til slutt fant vi et sandwichsted med veldig gode sandwicher, og gikk fornøyde mot Sears Tower. Rett ved siden av tårnet holdt også de guidete turene til, så vi hoppet på bussen og satt hele turen ut, altså i ca to timer. På veien kjørte vi forbi blant annet Hancock Center, Buckingham Fountain og The Magnificent Mile. Byen hadde mye fin arkitektur, men til tross for mange høye bygninger følte man seg sjeldent like innesperret som i New York. Dessuten var det den første dagen det for meg var en temperatur, luftfuktighet og vindstyrke som ikke medførte glinsende trøndersvor med tilhørende trønderstønning.

Ved endt busstur dro vi opp i Sears Tower, som på mange måter var mer imponerende enn Empire State Building. Det mest opplagte er selvsagt at Sears Tower er høyere, mens en annen ting er arkitekturen rundt. Til tross for at Chicago har mange skyskrapere, antar jeg at gjennomsnittlig bygghøyde er større i Manhattan, og at Sears Tower av den grunn blir mye mer dominerende. Et minus med Sears Tower kontra Empire State Building, var at observasjonsdekket ikke var utendørs, noe som gjorde hele opplevelsen litt tammere i mine øyne.

Deretter vendte vi øynene og tungen mot middag, og siden pizza fra Chicago er kjent for sin spesielle oppbygning og smak, hadde vi allerede bestemt oss for at det skulle bli dagens rett. Vi vandret litt rundt for å bli ordentlige sultne og suge til oss så mye av byen som mulig, og endte på en pizzarestaurant det faktisk var kø for å komme inn på. Fem minutter i kø og ti minutter med menytitting, ble det en Deep Dish Pizza, inneholdende bacon, kanadisk bacon(?), kjøttboller og salami. Pizzaen vi ble servert var mye dypere enn vanlig, med mye mer fyll og en bunn som minnet mest om paideig. Det var veldig godt og med mye smak og hadde atpåtil hvitløk på toppen. En herlig middag. For de voksne ble det øl til middag, for de yngre ble det limonade. Jeg personlig fant trøst i at det var gratis påfyll av limonade og ikke av øl. Hoho, jeg vant. Nååååt.

Med den lange veien hjem i minne, begynte vi å bevege oss tilbake til hotellet. Tre av oss – Gøran, Petter og Christian tok seg en tur ut, mens vi to andre benyttet anledningen til å slappe av.

I dag var planen å ta en tur til inn til Chicago, men på grunn av litt treg igangsetting om morgenen, delvis på grunn av en sen kveld for de tre fyllikene og delvis på grunn av ineffektivitet, ble til at klokka ble så mye at vi bestemte oss for å starte turen mot Badlands. Vi startet vel rundt 2, men kom ikke ordentlig i gang med kjøringa fordi vi sleit med å finne en matbutikk. Det kan ikke alltid være enkelt. Nå er klokka straks halv tolv, og vi regner med å kjøre litt til før vi legger oss, men forhåpentligvis ikke for mye.

---

Nå har det gått enda et døgn siden dette ble skrevet, så innleggene blir litt forskjøvet. Det viser seg at jeg ikke kan bruke all min tid på å skrive her. Det, kombinert med at jeg ikke har internett hele tiden, fører til litt laber publiseringsfrekvens, men skal forsøke å ordne på det. I dag har vi vært i Badlands og vi har sett Mount Rushmore, mer om det i neste innlegg. Jeg er trøtt og sliten, så bilder kommer senere. God natt!