Jørns Reiseblogg

Dag 13: Wind Cave og Cooke City

Planen for dagen var å komme oss inn i en av de to store hulene i nærheten for nok en gang å se døden i hvitøyet. Jewel Cave og Wind Cave, henholdsvis verdens 2. lengste og verdens 4. lengste hule, skulle visstnok ha en del å by på. Dessuten er det jo enda et punkt å krysse av på reise-CVen. Vi dro til Jewel Cave først, men etter å ha forhørt oss om mulighetene fant vi ut at det ble litt vel lang ventetid for å komme seg inn. Deretter dro vi til Wind Cave, fant en guidet tur som passet oss, og la oss på gresset og slikket sol. Petter og Øyvind tok et slag sjakk, som ser ut til å være turens store greie.

Etter halvannet slag sjakk var tiden kommet for å entre hulen, så vi bega oss ned til inngangen. Med inngangen mener jeg heisen, da den naturlige, opprinnelige inngangen var et lite trangt hull som kun ble brukt på den fire timer lange, mer omfattende, turen. Vi tok heisen ned og gikk inn i hulen. Overraskende nok bestod hulen av….STEIN! Fra spøk til alvor: Den bestod av uvanlig stein. Mye rare mønstre og varierende utseende avhengig av hvor dypt man var. På det dypeste var vi omtrent 250 fot under bakken, altså ca 75 meter. Drøyt. På et tidspunkt, når alle var plassert inne på ett rom, slo guiden av alle lysene og vi var i absolutt mørke. Ikke noe lys. Null. Nada. Helt svart. Det som var så sykt, var at man, dersom man veivet armen foran ansiktet, innbilte seg at man oppfattet bevegelse. Dersom det stemmer at det faktisk var absolutt mørke, må det bety at de øvrige sansene spilte hjernen et puss. Åh, den rare menneskekroppen.

Vi fartet videre mot Yellowstone og på veien kjørte vi gjennom diverse skog- og fjellområder. På et av fjellene stoppet vi på et utsiktsplatå med en helt fantastisk utsikt og noen helt fantastiske ekorn som ikke var redd mennesker på noen som helst måte. Det ble noen morsomme bilder og morsomme opplevelser, da det for ekornene ikke var et problem å hente mat frå våre hender.

Neste stopp på veien var Cooke City, en småby i utkanten av Yellowstone. Vi skaffet bolig for natten og tok turen inn i Yellowstone. Vi var ikke der inne så alt for lenge, med tanken om å ta en litt mer omfattende dag der inne neste dag, for heller å hvile litt. Vi fikk likevel sett lassevis av bøffel, et skummelt dyr som med opp mot 900 kg kroppsmasse ikke er noe å yppe med. Vi dro tilbake til Cooke City og fikk i oss litt mat og litt øl. De er visst ikke så strenge med å spørre om legitimasjon i Cooke City, Montana. Godt var det uansett. Jeg og Øyvind endte nok en gang kvelden relativt tidlig, mens de øvrige benyttet anledningen til å bli kjent med det øst-europeiske personalet i byen med 80 innbyggere.

---

Dag 14: Yellowstone

Ye-ye-ye-yellowstone. Vi benyttet dagen til å kjøre gjennom Yellowstone. Planen var å kjøre rundt, og spesielt besøke Boling River og Old Faithful. Været var varierende, med alt fra sol til kraftig vind og regn. Først kom vi til Boiling River, der jeg, Øyvind og Christian bestemte oss for å prøve ut den beryktede elva. Ei helt vanlig elv, sett bort i fra det området en varm kilde har utløp. Altså, der kilden renner ut er det varmt, ellers er det helt vanlig temperatur. Leter man litt finner man et punkt der det er akkurat perfekt, og det blir som å ta stamp, bare mer eksotisk. Strømmen i elva var relativt sterk, så det var et par ganger jeg følte jeg mistet kontrollen. På gåturen tilbake fra badestedet, traff vi faktisk på en slange. Det var ikke en klapperslange, men en relativt lang sak som ålet seg framover. Først trodde vi den kvinnelige pensjonistklubben tok bilder av en tilfeldig busk, men den gang ei. Det viser seg at eldre kvinner også finner slanger interessante.

Vi kjørte videre med Old Faithful i tankene, og kjørte blant annet en liten omvei som var kjent for å være fylt opp av dyreliv. Vi så et par mus. Før vi ankom Old Faithful var det også andre områder med varme kilder og geysirer av forskjellige slag vi kunne se og lukte på. Svovellukt er ikke en gourmetrett for nesen, for å si det sånn. Deretter stod Old Faithful for tur. Kanskje er den trofast, men hyppig er den ikke. Vi satt oss ned på benkene som var plassert rundt og ventet. Og ventet. Oooog ventet. I alle fall føltes det sånn. Etter hvert sprutet den litt og vi skjønte ingenting. Var det alt? For den som ikke fulgte helt med var det lett å gå glipp av hele affæren. Heldigvis tok vi feil. Etter litt fram og tilbake bestemte den seg for å sprute litt rundt seg, og de asiatiske turistene var fra seg av glede.

Når vi var ferdige med Old Faithful begynte klokka å gå fra oss, og med planen om å komme oss et stykke på vei før det ble natt satt vi oss i bilen og kjørte med retning Salt Lake City. På veien fant vi en lokal restaurant med pizzaservering og rundet av kvelden et par timer fra Salt Lake City.

Bilder: