Dag 12: Badlands og Mount Rushmore

Rrrrrattlesnakes og forsteinede presidenthoder.

Hei og hopp! Igjen rapporterer jeg fra bilen, da det er den mest beleilige plassen, i alle fall når det er mørkt og ikke annet å oppleve enn odøren til de øvrige i gruppa. Neida, jeg tuller. Vi lukter godt. Ikke så alt for lenge etter forrige innlegg ble skrevet ferdig, fant vi oss nok et billig motell og la oss til å sove.

Vi stod opp relativt tidlig og kjørte videre mot Badlands, South Dakota. Rundt klokka fire begynte vi å nærme oss noe som minnet om fjell, etter to dager med kjøring i tilnærmet flatt landskap så langt øyet kan se. Seriøst. Etter hvert begynte vi å skimte fjellformasjonene Badlands er så kjent for, og for oss som er vant til avrundete, kjedelige tullefjell, var det et spektakulært skue. I en temperatur som ikke lignet noe, ca 36° Celsius, var det deilig å komme seg fram og ut av bilen. For at sola ikke skal ta rollen som solsystemets lyseste objekt for gitt, tok vi ansvar og dro av oss på overkroppen. Jeg tror vår gjeng samlet overgikk solas lysstyrke, som de vraltende albinosjøløvene vi er. Deeeilig! Først gikk vi rundt i umiddelbar nærhet av parkeringsplassen, og tafset og så på de rare fjellformasjonene, men fant ut at vi måtte komme oss på en butikk for å hamstre vann dersom vi skulle gå en litt lengre tur i området. Vi handlet vann og fant oss en passelig sti å gå etter, med en lengde på 6 km tur-retur. Blant varselskiltene som møtte oss, var faren om klapperslanger et av de mer interessante. På veien hørte vi flere ganger noe som minnet svært mye om klapperslangelyden, men The Discovery Channel Boys ble ikke helt enige om hvor stor sannsynlighet det var for at det faktisk var klapperslange vi hadde hørt. Undertegnede og et par andre var ganske sikker i vår sak, mens den litt mer skeptiske blant oss anslo det var ca 50/50. Uansett var det en viss hysteri blant P***** og C******** når gresset rundt stien var på sitt høyeste. Menn? Skeptisk.

Stien begynte i typisk tursti-stil, med en motivasjonsdrepende oppoverbakke i begynnelsen. Etter den var forsert, og vår kjære rødsprengte tomat, G****(Les: Solbrent), hadde fått hvilt bena og svettekjertlene, var det ganske rett vei helt fram til stiens slutt. For å være ærlige, gikk vi ikke helt til enden, da vi med kanskje 500 meter igjen så at vi ikke ville se noe nytt den siste biten. På veien møtte vi på både hare, hjort av et eller annet slag, muligens klapperslange og jeg så en relativt stor edderkopp. Noen vil kalle et slikt møte med dyrelivet en nær døden opplevelse. Vi kaller det hverdag.

Ved fullført gåtur hoppet vi i bilen og kjørte mot Mount Rushmore, da vi ville nå monumentet før det ble mørkt. Litt kjøring og roting, og så var vi der. Vi kom, vi så, vi dro. Mount Rushmore var i mine øyne noe man ved USA-besøk må besøke, men ikke stort mer. Utskjæringene og arbeidet som må legges ned er selvsagt imponerende, men sammenlignet med synet av Badlands, blir Mount Rushmore en dråpe i havet. Det synes i alle fall jeg.

Nå begynte det å nærme seg natt, og vi hadde ikke spist siden frokost. Vi var slitne etter Badlands-turen, da det er det nærmeste vi har kommet reell trim denne ferien - for de fleste av oss også dette året. Vi kjørte mot nærmeste by, Rapid City, og fant mat på en restaurant med navn Ruby Tuesday. Helt grei mat, og mette som vi var ivret vi alle etter å komme oss i seng. Det skulle ikke være lett. Jeg vil tro vi var innom omtrentlig 15 overnattingsalternativer på den østlige og sentrale delen av byen, og måtte innrømme tapet. Vi måtte kjøre videre. Etter langt om lenge og lengre enn langt, fant vi endelig et sted å sove, heldigvis.

*: Stjernene er for å sensurere. Ingen skjønner hvem det er da.

Bilder:

1. Badlands
2. Phooning
3. Øyvind Utforskeren.
4. Stillestående hare.
5. Phooning på distanse.

Det kommer flere bilder når kameraet til Christian tømmes.