søndag 27. juli 2008

Dag 17 og 18: Las Vegas.

Dag 17.

Las Vegas! På hotellet vårt var det et relativt bra badeanlegg, så jeg, Petter, Gøran og Christian lå ved bassenget hele formiddagen, mens Øyvind satt seg med pokerbordene. 43 grader, skyfrihimmel og basseng. Kan livet bli særlig bedre? Ja, det kan vel det, da vi alle fire var røde, men med forskjellige nyanser av rød etter fullført solingsøkt. Sola gikk nok hardest ut over Christian, som spesielt dagen derpå skulle merke hvor vondt det å være solbrent kan være. Vi lå der til rundt 3, før vi dusjet og spiste middag på TGI Fridays – enda en amerikansk kjede, men for en gang skyld en kjede med god mat. Etter vi hadde spist slappet vi av litt, før turen for fire av oss – de over 21 – gikk til Caesars Palace for å gamble. Jeg ble igjen med viten om at Las Vegas var en by jeg måtte ta det med ro, enten jeg ville det eller ei. Jeg skal ikke nekte for at jeg gjerne skulle spilt poker, men klarte meg fint. Det var tross alt noe jeg var forberedt på.

Ca klokka ett kom Christian tilbake. Jeg drømte at jeg snekret og banket inn spiker med en rar rytme, men etter kanskje ett minutt med spikerbanking fattet hjernen min at lyden kom fra at noen banket på døra. Han var akkurat passelig beruset, forutsatt at passe beruset betyr at man ikke kan gå rett fram, så jeg åpnet døra og gikk tilbake til senga for å sove videre.

Dag 18.

Vi skulle egentlig dra fra Vegas i dag, men da alle andre enn meg var mer eller mindre bakfull, ble det til at vi holdt oss der for en dag til. Vi er tross alt ansvarlige, unge mennesker som på ingen måte oppfører oss uansvarlig. Riktig. Uansett, formiddagen gikk igjen med til å ligge ved bassenget for meg, Christian og Gøran. Jeg og Christian er begge badenymfer, og oppholdt hos stort sett i bassenget. Bading er deilig så lenge jeg ikke trenger svømme. Petter stakkars lå i senga og var uggen hele dagen, mens Øyvind stort sett oppholdt seg ved pokerbordene. Igjen var det utrolig varmt, men for meg er ikke varmen et problem dersom jeg ligger rolig i et område med badefasiliteter. Da er det rett og slett bare deilig.

Etter fullført bade- og soleøkt var det litt avslapping og andre sprell. Petter livnet til etter hvert, og det ble litt av og på ved pokerbordene utover ettermiddagen. Jeg, Øyvind og Gøran spiste på hotellets egen biffrestaurant, og bestilte den største kjøttbiten vi kunne få på ca 600 gram. Mot kvelden bestemte alle unntatt Øyvind seg for å ta en tur til byen for å se oss litt rundt. Blant annet dro vi innom Bellagio, Las Vegas` kanskje mest kjente casino, bare for å ha sett det. Dessuten har Bellagio verdens høyeste belyste fontene, så den var det gøy å ha fått med seg. Etter Bellagio vandret vi litt rundt, blant annet innom McDonalds for å kjøpe milkshake, da varmen, tatt i betraktning at klokka snart var 12, var ulevelig. Deretter dro vi mot Hard Rock Cafe, da jeg ville kjøpe meg et glass. Etter litt usikker gange fram og tilbake, akkompagnert av Christians masing om hvor solbrent han var og hvor lite smart det var å ha på seg halvtrange dongeribukser, kom vi endelig fram til Hard Rock Cafe og Casino. Klokka var da 12.01, og selvfølgelig stengte butikken klokka 12. Jaja. Vi tok taxi hjemover og tok sakte men sikkert kvelden alle sammen.

Som en siste kommentar skal det sies at vi som samlet gjeng var i pluss sånn gamblingmessig etter Vegas-besøket. Dessuten skal det også sies at jeg ikke ser på poker som gambling på samme måte som eksempelvis rulett, black jack og terningspill. Poker går på evner, uansett hva enkelte politikere måtte mene. Det er en grunn til at enkelte pokerspillere tjener millioner av kroner i året på poker, og det er definitivt ikke flaks. Definitivt ikke.


Bilder:

  1. Tre av guttene foran fontena inne på Caesars Palace.
  2. Verdens største belyste fontene.
  3. Er vi i Paris? Nei, vi er i Vegas. Vegas vil alltid være Vegas.






Ps. Alkohol og fingerkoordinasjon er omvendt proporsjonale, så eventuelle skrivefeil vil bli rettet på i etterkant.

1 kommentar:

Anonym sa...

Hvis dokker e i pluss så må dokker ikke spille mer. Hilsen Torill