Dag 19: Kjøring og Death Valley

Death Valley er varmt. Veldig varmt. VAAAARMT!

Vi stod opp, spiste frokostbuffet med alt mulig på hotellet til 10 dollar og startet turen mot Yosemite. Det uttales ikke for øvrig ikke yåw-se-mait, slik jeg liker å tro, men jåssemitti. Da vet dere det. På veien kjørte vi gjennom Death Valley nasjonalpark – USAs laveste og varmeste nasjonalpark, som på det laveste ligger 85 meter under havet. Dessuten holder den rekorden for høyeste temperatur på den vestlige halvkule og nest høyest temperatur på verdensbasis. Når vi var der var det rundt 45 grader, samt en vind som kom fra djevelen selv. Til vanlig er vind kombinert med varme en fin ting, i Death Valley var det grusomt.

Inne i Death Valley hadde man litt av alt. Vi besøkte et vulkankrater, generelt ørkenlandskap og de klassiske sanddynene – riktignok ikke i samme skala som i Sahara . Når vi vandret langs vulkankrateret, fulgte vi en liten sti som gikk opp til en bitteliten topp(Les: Nærmere hump), som vanligvis kanskje ville ta ti minutt å gå opp. Vi var paffe etterpå, for å si det sånn. Bare det å være ute av bilen over ti minutter var ukomfortabelt.

Neste stopp etter Death Valley var en småby nært Mount Whitney for å spise. Deretter kjørte vi videre, uten å komme fram til Yosemite.

Bilder:

1. Vulkankrateret.
2. Varmt, så varmt.
3. Ørkenlandskap.
4. Humpa vi gikk opp på.
5. Sanddyner i det fjerne.
   

Dag 17 og 18: Las Vegas.

Dag 17.

Las Vegas! På hotellet vårt var det et relativt bra badeanlegg, så jeg, Petter, Gøran og Christian lå ved bassenget hele formiddagen, mens Øyvind satt seg med pokerbordene. 43 grader, skyfrihimmel og basseng. Kan livet bli særlig bedre? Ja, det kan vel det, da vi alle fire var røde, men med forskjellige nyanser av rød etter fullført solingsøkt. Sola gikk nok hardest ut over Christian, som spesielt dagen derpå skulle merke hvor vondt det å være solbrent kan være. Vi lå der til rundt 3, før vi dusjet og spiste middag på TGI Fridays – enda en amerikansk kjede, men for en gang skyld en kjede med god mat. Etter vi hadde spist slappet vi av litt, før turen for fire av oss – de over 21 – gikk til Caesars Palace for å gamble. Jeg ble igjen med viten om at Las Vegas var en by jeg måtte ta det med ro, enten jeg ville det eller ei. Jeg skal ikke nekte for at jeg gjerne skulle spilt poker, men klarte meg fint. Det var tross alt noe jeg var forberedt på.

Ca klokka ett kom Christian tilbake. Jeg drømte at jeg snekret og banket inn spiker med en rar rytme, men etter kanskje ett minutt med spikerbanking fattet hjernen min at lyden kom fra at noen banket på døra. Han var akkurat passelig beruset, forutsatt at passe beruset betyr at man ikke kan gå rett fram, så jeg åpnet døra og gikk tilbake til senga for å sove videre.

Dag 18.

Vi skulle egentlig dra fra Vegas i dag, men da alle andre enn meg var mer eller mindre bakfull, ble det til at vi holdt oss der for en dag til. Vi er tross alt ansvarlige, unge mennesker som på ingen måte oppfører oss uansvarlig. Riktig. Uansett, formiddagen gikk igjen med til å ligge ved bassenget for meg, Christian og Gøran. Jeg og Christian er begge badenymfer, og oppholdt hos stort sett i bassenget. Bading er deilig så lenge jeg ikke trenger svømme. Petter stakkars lå i senga og var uggen hele dagen, mens Øyvind stort sett oppholdt seg ved pokerbordene. Igjen var det utrolig varmt, men for meg er ikke varmen et problem dersom jeg ligger rolig i et område med badefasiliteter. Da er det rett og slett bare deilig.

Etter fullført bade- og soleøkt var det litt avslapping og andre sprell. Petter livnet til etter hvert, og det ble litt av og på ved pokerbordene utover ettermiddagen. Jeg, Øyvind og Gøran spiste på hotellets egen biffrestaurant, og bestilte den største kjøttbiten vi kunne få på ca 600 gram. Mot kvelden bestemte alle unntatt Øyvind seg for å ta en tur til byen for å se oss litt rundt. Blant annet dro vi innom Bellagio, Las Vegas` kanskje mest kjente casino, bare for å ha sett det. Dessuten har Bellagio verdens høyeste belyste fontene, så den var det gøy å ha fått med seg. Etter Bellagio vandret vi litt rundt, blant annet innom McDonalds for å kjøpe milkshake, da varmen, tatt i betraktning at klokka snart var 12, var ulevelig. Deretter dro vi mot Hard Rock Cafe, da jeg ville kjøpe meg et glass. Etter litt usikker gange fram og tilbake, akkompagnert av Christians masing om hvor solbrent han var og hvor lite smart det var å ha på seg halvtrange dongeribukser, kom vi endelig fram til Hard Rock Cafe og Casino. Klokka var da 12.01, og selvfølgelig stengte butikken klokka 12. Jaja. Vi tok taxi hjemover og tok sakte men sikkert kvelden alle sammen.

Som en siste kommentar skal det sies at vi som samlet gjeng var i pluss sånn gamblingmessig etter Vegas-besøket. Dessuten skal det også sies at jeg ikke ser på poker som gambling på samme måte som eksempelvis rulett, black jack og terningspill. Poker går på evner, uansett hva enkelte politikere måtte mene. Det er en grunn til at enkelte pokerspillere tjener millioner av kroner i året på poker, og det er definitivt ikke flaks. Definitivt ikke.

Bilder:

1. Tre av guttene foran fontena inne på Caesars Palace.
2. Verdens største belyste fontene.
   
3. Er vi i Paris? Nei, vi er i Vegas. Vegas vil alltid være Vegas.
   

Ps. Alkohol og fingerkoordinasjon er omvendt proporsjonale, så eventuelle skrivefeil vil bli rettet på i etterkant.

Dag 16: Grand Canyon

Vi fant endelig et motell og sove på og kom oss til sengs. I og med at vi ikke hadde internett kom vi oss faktisk i seng før tre. Gøran den heldiggrisen fikk faktisk egen dobbeltseng, da det eneste som var ledig var et rom med tre dobbeltsenger. Vi stod opp, fikk i oss en god frokost på et subway-sted, og gikk tilbake til motellrommet for å ringe Las Vegas. En av tingene vi hadde fått med oss var viktig i sammenheng med Las Vegas, var å ha noe booket når du kom dit. Vi slo opp i Lonely Planet og fant et motell som lå midt på stripa(les: Gata med alle casinoene – bedre kjent som ”The Strip”). Etter å ha ringt litt rundt om kring kom vi fram til at det motellet vi ringte først var det beste alternativet, og booket oss inn der for to netter. Så var tiden kommet for Grand Canyon.

Vi hadde bestemt oss for å oppholde oss på nordsiden av dalen, da det i følge en eller annen reisebok var mindre turisme der og dermed mindre kø. Vi opplevde i alle fall ingen kø, selv om det naturlig nok var en del turister der. Vi hadde bestemt oss for å gå litt, og begynte derfor på en sti nedover i dalen. Den var veldig lang og dersom man skulle gå hele burde man ha en hel dag og langt bedre forutsetninger enn det vi hadde, så vi skulle bare gå en time ned og to timer opp. Det fordi man burde beregne dobbelt så lang tid opp som ned. Vi startet nedover på det som tydeligvis også ble brukt som eselsti, og av den grunn var nedlesset med avføring og ikke luktet så alt for godt. Været var som vanlig veldig bra, forutsatt at bra vær er sol og over 30 grader. Derfor var været på samme tid ikke så alt for bra, da vraltende sjøløver, sol, over 30 grader og rask gange i kupert terreng er morsomt for alle andre, men ikke for de vraltende sjøløvene. På veien ned tok vi en pause blant annet på et utkikkspunkt, og yppet oss ut på kanten for å få tatt bilde. Det var langt ned, og jeg følte meg ikke hundre prosent trygg med den ene foten dinglende utenfor.

Etter vi hadde gått ca en time bestemte vi oss for å begynne på tilbakeveien. Øyvind hadde lyst til å gå litt lengre, og siden han var bedre trent enn oss og fint kunne ta oss igjen, hadde vi ingen motforestillinger mot det. Vi startet opp, og gikk radig framover. Svetten rant som om noen hadde puttet penger på oss, i alle fall på meg. Vi drakk, svettet, gikk og peste. Etter ca 45 minutter var vi oppe igjen og vi hadde faktisk gått raskere opp enn ned. Spreke gutter!

Ved endt gåtur følte vi at vi ikke hadde fått ordentlig utsikt over dalen, og dro til et utkikkspunkt helt i toppen. Det var et avlangt utkikkspunkt som stakk lit ut i dalen, og det å gå oppå der, blant annet over de smaleste partiene med ikke alt for høyt rekkverk, var nok til at magen ble ukomfortabel og ikke var enig med fornuften.

Med utmattelsen kom også sulten, og vi gikk til nærmeste restaurant. Beklageligvis var det fullt i tre timer framover og vi måtte finne noe på veien mot Las Vegas. Etter litt kjøring kom vi til en liten by og fikk i oss litt meksikansk mat. I mine øyne litt smakløs, men helt grei mat. Vi kjørte videre mot Las Vegas og rundt klokka ett begynte vi å nærme oss. En tid før la jeg merke til at det var mye lysere borti horisonten enn ellers rundt oss, men tenkte ikke noe særlig over det. Etter hvert nevnte de andre også det, og vi ble tankefulle. Kan en by lyse så mye? Svaret var definitivt ja. Når selve byen kom til syne foran oss, var det som å se en by av gull. Den lyste opp som en selvlysende gullbarre, ulikt noe annet jeg har sett.

GPSen var innstilt på adressen vi hadde funnet i Lonely Planet, men etter litt sirkling rundt adressen måtte vi ut og spørre, for vi fant ingen motell med navnet Barbory Coast. Gøran og Petter gikk ut på vandring mens vi ventet i bilen, og kom tilbake slukøret. Det var ikke der. Vi ringte opp nummeret vi hadde brukt tidligere på dagen, og fant ut at det ikke lå helt der vi trodde det lå. Vi stilte inn adressen på GPSen og fartet videre til endedestinasjonen. Vi skulle ha hell i uhell og etter litt leting fant vi ut at nummeret nå ikke var til motellet Barbory Coast, men casinoet Orleans. Ikke et av de mer storslåtte i Vegas, men fortsatt et stort casino med et utrolig utvalg i slotsmaskiner, samt Black Jack, terningspill og poker. Vi hadde to store dobbeltrom med en ekstraseng i det ene rommet til ca 180 dollar natta for alle sammen, altså ca 180 norske kroner per person per natt. Boprisene her borte slutter ikke å overraske meg. Når vi hadde fått sjekket inn og kommet oss i orden, var klokken begynt å bli mye og det var tid for soving.

Bilder:

1. Før nedstigningen. Fortsatt ved godt mot.
2. Vi sitter på utkikkspunktet. Det er langt ned.
3. Gøran striking a pose.
4. For å endre på glansbildeposeringen. Etter turen, ikke ved fullt så godt mot.
   

Dag 14 og 15: Kjøring, Batman og Arches National Park

Dag 14: The Dark Knight

Ikke mye å fortelle. Vi kjørte til Salt Lake City, så The Dark Knight og kjørte videre mot Arches National Park. Det var generelt sett jævlig varmt og filmen var jævlig bra. Jææævlig bra. Heath Ledgers skuespill stod til forventningene, selv om media har bygget de opp en stund. Digg.

Dag 15: Arches National Park

Arches. Det var varmt som f ***. I følge TV2 var det 40 grader klokka 9 om morgenen. Likevel var planen å gå en tur på 8 km i ulendt terreng. Det var for lite, så vi gikk heller ca 1,5 mil. 4 timer. I over 35 grader. Dumme turister! Neeeida. Turen var fin den og ikke så alt for slitsom heller. Dessuten fikk vi muligheten til å blotte oss litt og la sola donere litt brunfarge.

Arches National Park er en nasjonalpark med steinbuer og andre morsomme fjellformasjoner. I tillegg til de nevnte fjellformasjonene så vi også en del firfirsler og et par gnagere. Ikke noe stort sånn rent dyremessig. Etter hvert som vi gikk, begynte sandalene mine å gå i oppløsning. De var ikke så glad i glovarm sand, stakkars. Heldigvis holdt de seg sånn delvis sammen turen ut, til tross for at den ene mista sålen. De har tjent meg godt i noen år nå, men likevel er det sørgelig at de nå forlater meg på denne måten, midt i en ferie. Grand Canyon må av den grunn nytes med rare skinnsko. Jaja.

Vi sitter faktisk på vei mot Grand Canyon nå. Klokka er 23.39 og vi ser etter motell. Er vel ca 20 mil igjen til Grand Canyon, og vi planlegger å ta den siste biten i morgen. Om vi finner en plass å sove, selvsagt. Snart er det vestkysten for alle pengene og forhåpentligvis blir det et par dager på stranda i Los Angeles. Haha! Der ble vi stoppet av politiet! Øyvind tok visst en risikofylt forbikjøring i mørket, tilfeldigvis forbi en politibil. Det er mørkt her, så det kunne vel ikke vi vite. I følge politimannen var det Øyvind gjorde egentlig nok til å automatisk havne i fengsel. Heldigvis bestemte han seg for å ”cut us some slack”. Fjuh! Nå må ikke dere kjære lesere misforstå og tro at vi kjører hardt, for det gjør vi ikke. Det som var tingen her, var at det mens vi kjørte forbi gikk fra stiplet til hel midtlinje, og det var ulovlig. Jaja, det gikk bra og sjåføren kommer nok ikke til å kjøre forbi noen med mindre de kjører saktere enn et gjennomsnittlig esel går baklengs. HAHAHA! Igjen! Denne gangen var det ikke oss, men enn annen. Vi lå foran to biler og plutselig dro den bakerste forbi oss begge. Den rett bak oss var tydeligvis politi, og vips: den som hadde kjørt forbi oss hadde nettopp gjort det vi gjorde. Sjåføren av den bilen var litt sprøere enn oss og stoppa ikke med det samme. Synd for han, for nå åker han i fengsel. Der hadde politiet tatt stakkaren igjen, men hans skjebne forblir for oss uvisst. Takk og god natt!

Ps. Bilder lagt til på forrige innlegg. Kos dere!

Bilder:

1. Før den lange og farefulle gåturen gjennom Arches National Park.
2. En av de mer beryktede steinbuene.
3. Øyvind og Christian klatremus.
4. Øyvind Utforskeren.
   

Dag 13 og 14: Wind Cave og Yellowstone

Dag 13: Wind Cave og Cooke City

Planen for dagen var å komme oss inn i en av de to store hulene i nærheten for nok en gang å se døden i hvitøyet. Jewel Cave og Wind Cave, henholdsvis verdens 2. lengste og verdens 4. lengste hule, skulle visstnok ha en del å by på. Dessuten er det jo enda et punkt å krysse av på reise-CVen. Vi dro til Jewel Cave først, men etter å ha forhørt oss om mulighetene fant vi ut at det ble litt vel lang ventetid for å komme seg inn. Deretter dro vi til Wind Cave, fant en guidet tur som passet oss, og la oss på gresset og slikket sol. Petter og Øyvind tok et slag sjakk, som ser ut til å være turens store greie.

Etter halvannet slag sjakk var tiden kommet for å entre hulen, så vi bega oss ned til inngangen. Med inngangen mener jeg heisen, da den naturlige, opprinnelige inngangen var et lite trangt hull som kun ble brukt på den fire timer lange, mer omfattende, turen. Vi tok heisen ned og gikk inn i hulen. Overraskende nok bestod hulen av….STEIN! Fra spøk til alvor: Den bestod av uvanlig stein. Mye rare mønstre og varierende utseende avhengig av hvor dypt man var. På det dypeste var vi omtrent 250 fot under bakken, altså ca 75 meter. Drøyt. På et tidspunkt, når alle var plassert inne på ett rom, slo guiden av alle lysene og vi var i absolutt mørke. Ikke noe lys. Null. Nada. Helt svart. Det som var så sykt, var at man, dersom man veivet armen foran ansiktet, innbilte seg at man oppfattet bevegelse. Dersom det stemmer at det faktisk var absolutt mørke, må det bety at de øvrige sansene spilte hjernen et puss. Åh, den rare menneskekroppen.

Vi fartet videre mot Yellowstone og på veien kjørte vi gjennom diverse skog- og fjellområder. På et av fjellene stoppet vi på et utsiktsplatå med en helt fantastisk utsikt og noen helt fantastiske ekorn som ikke var redd mennesker på noen som helst måte. Det ble noen morsomme bilder og morsomme opplevelser, da det for ekornene ikke var et problem å hente mat frå våre hender.

Neste stopp på veien var Cooke City, en småby i utkanten av Yellowstone. Vi skaffet bolig for natten og tok turen inn i Yellowstone. Vi var ikke der inne så alt for lenge, med tanken om å ta en litt mer omfattende dag der inne neste dag, for heller å hvile litt. Vi fikk likevel sett lassevis av bøffel, et skummelt dyr som med opp mot 900 kg kroppsmasse ikke er noe å yppe med. Vi dro tilbake til Cooke City og fikk i oss litt mat og litt øl. De er visst ikke så strenge med å spørre om legitimasjon i Cooke City, Montana. Godt var det uansett. Jeg og Øyvind endte nok en gang kvelden relativt tidlig, mens de øvrige benyttet anledningen til å bli kjent med det øst-europeiske personalet i byen med 80 innbyggere.

---

Dag 14: Yellowstone

Ye-ye-ye-yellowstone. Vi benyttet dagen til å kjøre gjennom Yellowstone. Planen var å kjøre rundt, og spesielt besøke Boling River og Old Faithful. Været var varierende, med alt fra sol til kraftig vind og regn. Først kom vi til Boiling River, der jeg, Øyvind og Christian bestemte oss for å prøve ut den beryktede elva. Ei helt vanlig elv, sett bort i fra det området en varm kilde har utløp. Altså, der kilden renner ut er det varmt, ellers er det helt vanlig temperatur. Leter man litt finner man et punkt der det er akkurat perfekt, og det blir som å ta stamp, bare mer eksotisk. Strømmen i elva var relativt sterk, så det var et par ganger jeg følte jeg mistet kontrollen. På gåturen tilbake fra badestedet, traff vi faktisk på en slange. Det var ikke en klapperslange, men en relativt lang sak som ålet seg framover. Først trodde vi den kvinnelige pensjonistklubben tok bilder av en tilfeldig busk, men den gang ei. Det viser seg at eldre kvinner også finner slanger interessante.

Vi kjørte videre med Old Faithful i tankene, og kjørte blant annet en liten omvei som var kjent for å være fylt opp av dyreliv. Vi så et par mus. Før vi ankom Old Faithful var det også andre områder med varme kilder og geysirer av forskjellige slag vi kunne se og lukte på. Svovellukt er ikke en gourmetrett for nesen, for å si det sånn. Deretter stod Old Faithful for tur. Kanskje er den trofast, men hyppig er den ikke. Vi satt oss ned på benkene som var plassert rundt og ventet. Og ventet. Oooog ventet. I alle fall føltes det sånn. Etter hvert sprutet den litt og vi skjønte ingenting. Var det alt? For den som ikke fulgte helt med var det lett å gå glipp av hele affæren. Heldigvis tok vi feil. Etter litt fram og tilbake bestemte den seg for å sprute litt rundt seg, og de asiatiske turistene var fra seg av glede.

Når vi var ferdige med Old Faithful begynte klokka å gå fra oss, og med planen om å komme oss et stykke på vei før det ble natt satt vi oss i bilen og kjørte med retning Salt Lake City. På veien fant vi en lokal restaurant med pizzaservering og rundet av kvelden et par timer fra Salt Lake City.

Bilder:

1. Guttan i hula.
2. Morsom stein.
3. Jørn slår Petter i sjakk og leder dermed 2-1.
4. Guttan på ekornplatået.
5. Ekornet på ekorplatået.
6. Fortsatt på ekornplatået.
7. Petter and the Buffalos. Aner jeg nytt band?
   
8. Tre tøffe menn skal bade, ei lita søt jente skal vasse.
9. Mens vi venter på Old Faithful.
10. I all sin glans: Old Faithful.
    

Dag 12: Badlands og Mount Rushmore

Rrrrrattlesnakes og forsteinede presidenthoder.

Hei og hopp! Igjen rapporterer jeg fra bilen, da det er den mest beleilige plassen, i alle fall når det er mørkt og ikke annet å oppleve enn odøren til de øvrige i gruppa. Neida, jeg tuller. Vi lukter godt. Ikke så alt for lenge etter forrige innlegg ble skrevet ferdig, fant vi oss nok et billig motell og la oss til å sove.

Vi stod opp relativt tidlig og kjørte videre mot Badlands, South Dakota. Rundt klokka fire begynte vi å nærme oss noe som minnet om fjell, etter to dager med kjøring i tilnærmet flatt landskap så langt øyet kan se. Seriøst. Etter hvert begynte vi å skimte fjellformasjonene Badlands er så kjent for, og for oss som er vant til avrundete, kjedelige tullefjell, var det et spektakulært skue. I en temperatur som ikke lignet noe, ca 36° Celsius, var det deilig å komme seg fram og ut av bilen. For at sola ikke skal ta rollen som solsystemets lyseste objekt for gitt, tok vi ansvar og dro av oss på overkroppen. Jeg tror vår gjeng samlet overgikk solas lysstyrke, som de vraltende albinosjøløvene vi er. Deeeilig! Først gikk vi rundt i umiddelbar nærhet av parkeringsplassen, og tafset og så på de rare fjellformasjonene, men fant ut at vi måtte komme oss på en butikk for å hamstre vann dersom vi skulle gå en litt lengre tur i området. Vi handlet vann og fant oss en passelig sti å gå etter, med en lengde på 6 km tur-retur. Blant varselskiltene som møtte oss, var faren om klapperslanger et av de mer interessante. På veien hørte vi flere ganger noe som minnet svært mye om klapperslangelyden, men The Discovery Channel Boys ble ikke helt enige om hvor stor sannsynlighet det var for at det faktisk var klapperslange vi hadde hørt. Undertegnede og et par andre var ganske sikker i vår sak, mens den litt mer skeptiske blant oss anslo det var ca 50/50. Uansett var det en viss hysteri blant P***** og C******** når gresset rundt stien var på sitt høyeste. Menn? Skeptisk.

Stien begynte i typisk tursti-stil, med en motivasjonsdrepende oppoverbakke i begynnelsen. Etter den var forsert, og vår kjære rødsprengte tomat, G****(Les: Solbrent), hadde fått hvilt bena og svettekjertlene, var det ganske rett vei helt fram til stiens slutt. For å være ærlige, gikk vi ikke helt til enden, da vi med kanskje 500 meter igjen så at vi ikke ville se noe nytt den siste biten. På veien møtte vi på både hare, hjort av et eller annet slag, muligens klapperslange og jeg så en relativt stor edderkopp. Noen vil kalle et slikt møte med dyrelivet en nær døden opplevelse. Vi kaller det hverdag.

Ved fullført gåtur hoppet vi i bilen og kjørte mot Mount Rushmore, da vi ville nå monumentet før det ble mørkt. Litt kjøring og roting, og så var vi der. Vi kom, vi så, vi dro. Mount Rushmore var i mine øyne noe man ved USA-besøk må besøke, men ikke stort mer. Utskjæringene og arbeidet som må legges ned er selvsagt imponerende, men sammenlignet med synet av Badlands, blir Mount Rushmore en dråpe i havet. Det synes i alle fall jeg.

Nå begynte det å nærme seg natt, og vi hadde ikke spist siden frokost. Vi var slitne etter Badlands-turen, da det er det nærmeste vi har kommet reell trim denne ferien - for de fleste av oss også dette året. Vi kjørte mot nærmeste by, Rapid City, og fant mat på en restaurant med navn Ruby Tuesday. Helt grei mat, og mette som vi var ivret vi alle etter å komme oss i seng. Det skulle ikke være lett. Jeg vil tro vi var innom omtrentlig 15 overnattingsalternativer på den østlige og sentrale delen av byen, og måtte innrømme tapet. Vi måtte kjøre videre. Etter langt om lenge og lengre enn langt, fant vi endelig et sted å sove, heldigvis.

*: Stjernene er for å sensurere. Ingen skjønner hvem det er da.

Bilder:

1. Badlands
2. Phooning
3. Øyvind Utforskeren.
4. Stillestående hare.
5. Phooning på distanse.

Det kommer flere bilder når kameraet til Christian tømmes.

Dag 9, 10 og 11. Tror jeg.

Chicago, kjøring, amish. Ca.

Gjett hva? Nå er vi på vei inn i landet, og vekk fra storbyene. Skal bli godt å komme ut fra storbylivet for en stund, da det etter lang tid kan bli vel stressende og slitsomt. Ikke nødvendigvis fordi vi er av den verste turistsorten som løper fra en severdighet til en annen, men fordi storbyen stresser meg. Nå sitter vi i bilen igjen, på vei fra Chicago til Badlands. Vi ble bare værende i Chicago til i dag formiddag, litt på grunn av at natten ble lang for tre av oss dagen før og litt fordi vi alle ivret etter å komme oss videre. Fra nå av blir det natur for alle pengene!

Vi ankom Chicago lørdags kveld, litt senere en planlagt. Grunnen til det var en omtur til Amish Country, som alt i alt var litt skuffende, men likevel noe som er fint å ha på reise-CVen. Jeg for min del opplevde ikke Amish Country slik jeg har forestilt meg det, da de var langt mindre separert fra oss vanlige enn det jeg hadde forestilt meg på forhånd. Amish og ikke-amish bodde om hverandre, og mange kjørte til og med bil. Vi passerte en del hestevogner, menn med morsomt skjegg og damer med skaut, men vi stoppet ikke og tok noen nærmere titt fordi vi ikke fant et naturlig punkt å stoppe på.

Litt før Chicago stoppet vi opp og benyttet diverse guidebøker til å finne et sted å bo, og etter hvert fant vi et hotell et godt stykke utenfor sentrum vi kunne bo på. For å bo det billigst mulig bodde vi alle fem på kongesuiten, med en dobbeltseng, dobbel sovesofa og en stor ekstraseng til en svimlende sum av $140 natta – omtrentlig 140 norske kroner per person per natt. Dette på et ganske fint hotell, som blant hadde 42” flatskjerm fra LG. Sykt.

Dagen derpå startet vi inn til byen med undergrunn, som i hovedsak gikk over bakken, og brukte ca en time på turen inn. Vi hadde ikke så mye kjennskap til Chicago, men hadde bestemt oss for at vi i alle fall ville opp i Sears Tower og ta en guidet tur etter suksessen med turbuss i New York. Først måtte vi likevel ha i oss frokost og det skulle ikke være så alt for lett. I motsetning til New York – byen som aldri sover – sover Chicago tydeligvis på søndager etter fyllefesten dagen før. Vi gikk fra sted til sted, og til og med McDonalds var stengt. McDonalds var stengt. I USA. Herregud. Til slutt fant vi et sandwichsted med veldig gode sandwicher, og gikk fornøyde mot Sears Tower. Rett ved siden av tårnet holdt også de guidete turene til, så vi hoppet på bussen og satt hele turen ut, altså i ca to timer. På veien kjørte vi forbi blant annet Hancock Center, Buckingham Fountain og The Magnificent Mile. Byen hadde mye fin arkitektur, men til tross for mange høye bygninger følte man seg sjeldent like innesperret som i New York. Dessuten var det den første dagen det for meg var en temperatur, luftfuktighet og vindstyrke som ikke medførte glinsende trøndersvor med tilhørende trønderstønning.

Ved endt busstur dro vi opp i Sears Tower, som på mange måter var mer imponerende enn Empire State Building. Det mest opplagte er selvsagt at Sears Tower er høyere, mens en annen ting er arkitekturen rundt. Til tross for at Chicago har mange skyskrapere, antar jeg at gjennomsnittlig bygghøyde er større i Manhattan, og at Sears Tower av den grunn blir mye mer dominerende. Et minus med Sears Tower kontra Empire State Building, var at observasjonsdekket ikke var utendørs, noe som gjorde hele opplevelsen litt tammere i mine øyne.

Deretter vendte vi øynene og tungen mot middag, og siden pizza fra Chicago er kjent for sin spesielle oppbygning og smak, hadde vi allerede bestemt oss for at det skulle bli dagens rett. Vi vandret litt rundt for å bli ordentlige sultne og suge til oss så mye av byen som mulig, og endte på en pizzarestaurant det faktisk var kø for å komme inn på. Fem minutter i kø og ti minutter med menytitting, ble det en Deep Dish Pizza, inneholdende bacon, kanadisk bacon(?), kjøttboller og salami. Pizzaen vi ble servert var mye dypere enn vanlig, med mye mer fyll og en bunn som minnet mest om paideig. Det var veldig godt og med mye smak og hadde atpåtil hvitløk på toppen. En herlig middag. For de voksne ble det øl til middag, for de yngre ble det limonade. Jeg personlig fant trøst i at det var gratis påfyll av limonade og ikke av øl. Hoho, jeg vant. Nååååt.

Med den lange veien hjem i minne, begynte vi å bevege oss tilbake til hotellet. Tre av oss – Gøran, Petter og Christian tok seg en tur ut, mens vi to andre benyttet anledningen til å slappe av.

I dag var planen å ta en tur til inn til Chicago, men på grunn av litt treg igangsetting om morgenen, delvis på grunn av en sen kveld for de tre fyllikene og delvis på grunn av ineffektivitet, ble til at klokka ble så mye at vi bestemte oss for å starte turen mot Badlands. Vi startet vel rundt 2, men kom ikke ordentlig i gang med kjøringa fordi vi sleit med å finne en matbutikk. Det kan ikke alltid være enkelt. Nå er klokka straks halv tolv, og vi regner med å kjøre litt til før vi legger oss, men forhåpentligvis ikke for mye.

---

Nå har det gått enda et døgn siden dette ble skrevet, så innleggene blir litt forskjøvet. Det viser seg at jeg ikke kan bruke all min tid på å skrive her. Det, kombinert med at jeg ikke har internett hele tiden, fører til litt laber publiseringsfrekvens, men skal forsøke å ordne på det. I dag har vi vært i Badlands og vi har sett Mount Rushmore, mer om det i neste innlegg. Jeg er trøtt og sliten, så bilder kommer senere. God natt!

Dag 8: Washington D.C

Hei og hopp! Nå sitter vi i bilen på vei til Chicago. Det vil si, når jeg skriver innlegget sitter vi i bilen, når det publiseres er jeg et sted med internett, altså ikke i bilen. Uansett, i dag har vi hatt en helt fantastisk dag i en helt fantastisk by, Washington D.C. Utrolig fin arkitektur, mye mer åpne omgivelser og et helt fantastisk vær! Deilig!

Vi tilbrakte som sagt natta et stykke utenfor byen, men det var ikke noe problem, da hotellet vi bodde på tilbydde gratis skyss til metroen. Metroen vi tok gikk helt til Metro Central, hvor vi måtte bytte linje, for så å sitte to stopp til. Da gikk vi av midt i smørøyet, med Det Hvite Hus, Licoln Memorial, Obelisken og Smithsonian – et stort område med forskjellige museer - i umiddelbar nærhet. Turen gikk først til Obelisken, da den var helt nært og utpekte seg naturlig på grunn av høyden. Et fint byggverk, men det som var mest imponerende, er de lange strekningene som går fra Obelisken og ut til andre kjente byggverk, som Capitol Hill og Licoln Memorial. Helt utrolig vakkert! Etter en kort tur innom og forbi Obelisken, gikk turen til Licoln Memorial. Et bygg alle som har sett en amerikansk film eller to vet hvordan ser ut, og det var ikke mindre imponerende i virkeligheten. Etter det gikk vi mot Thomas Jefferson Memorial, og på veien dumpet vi tilfeldigvis innom en memorial for Koreakrigen, en for Vietnamkrigen og en for Theodor Roosevelt. Roosevelts memorial var litt forskjellig fra de to andre presidentmemorialene vi var innom(Jefferson, Lincoln). Det var ikke et storslagent hvitt bygg, men en liten steinlagt del av en park, der Theodor var statuert i legemsstørrelse i et par forskjellige positurer, blant annet sittende i rullestol. I tillegg var steinveggene dekket av kjente sitater, som blant annet ”We have nothing to fear, but fear itself”. Koselig memorial som kanskje svarer til Roosenvelts personlighet, på samme måte som Lincolns memorial svarte til hans? Jefferson Memorial var, generelt sett, ganske lik Lincoln Memorial. Storslagen, hvit og vakker.

Etter å ha fullført runden med alle memorialene, Det Hvite Hus og Obelisken, var det Smithsonian som stod for tur. Det vil si en brøkdel av Smithsonian, da Smithsonian er en samling av museer, der vi bare interesserte oss for en avdeling, nemlig Air and Space Museum. Gutter vil alltid være gutter, så enkelt som det. Inne på museet fikk vi blant annet ta på en liten del av månen, se på atomraketter av en størrelsesorden som ble ulovligjort i en traktat inngått mellom Sovjetunionen og USA og sitte i et planetarium(globeformet kino, der hele taket er en stor skjerm) og se en kortfattet og litt tam film om svarte hull.

Til slutt gikk vi den korte biten til Capitol Hill, også det et storslagent bygg oppført i hvitt. Å sitte ved Capitol Hill, nyte sola, og hvile øynene på Obelisken i det fjerne, var helt fortreffelig. Dessuten var været i D.C. svært annerledes enn i New York, noe jeg antar skyldes forskjell i fuktighet. Til tross for at det gradermessig sikkert var varmere, eller minst like varmt som i New York( ~30° C), var det en mye mer behagelig varme på grunn av lavere fuktighet og en lett bris.

Kort oppsummert: Fantastisk by, fantastisk arkitektur, fantastisk vær, fantastisk opplevelse!

Klokka 18 dro vi tilbake mot motellet, og ca klokka 19 var vi på vei mot Chicago. Planen var å kjøre noen timer, til rundt midnatt, for så å ta inn på motell. Deretter fortsetter vi til Chicago i morgen tidlig. Etter noen timer på veien, stoppet vi og ble presentert for dagens vanskeligste valg: Taco Bell eller KFC? Valget falt på Taco Bell, men etter å ha kjøpt et liten meny hver, bestemte Gøran og Petter seg for å kjøpe en bøtte med kylling på KFC i tillegg, bare for å ha prøvd. Et sunt liv vi lever. Er det rart amerikanerne er overvektige?

Nå er klokka 23.45, og vi har parkert ved siden av vårt første motell, men der var det fullt, just in from Christian.

Bilder:

1. På vei til Obelisken.
2. Tilfeldig bilde foran vannkanten. Legg merke til Christians perfekte trekant.
   
3. Gøran skulle ta bilde av oss og Lincoln på Lincoln Memorial. Naturtalent.
4. Kunstnerisk opp mot Capitol Hill.
5. Slapper av og nyter sola ved Capitol Hill.
6. World War II memorial i forgrunnen, Lincoln Memorial i bakgrunnen.
7. Striking a pose!
8. Obelisken sett fra Capitol Hill.
9. Vietnam War Memorial. Veggen med navn på alle de falne.
10. Suppekjøkkenkø i Roosevelt Memorial.
11. Jefferson Memorial.
12. Det Hvite Hus.
    

Dag 7: Avsted vi drar!

Biltur til D.C.

I dag dro vi fra New York. Synd, men like fullt deilig. Nå er selve bilturen igang, og på en eller annen rar måte følte jeg først nå at ferien har startet for alvor. Klokka 12 skulle vi hente bilen, men grunnet litt forsinkelser dro vi avsted rundt 12. Taxiene som ble bestilt til oss var ikke av den gule, vanlige typen. Sjåførene hadde ikke særlig peiling på hvor på Newark flyplass leiebilseksjonen var, ei heller var de særlig gode i engelsk. Etter litt om og men var vi på plass i bilen, og til vår store glede fikk vi en bil vi alle var fornøyde med – en Chevrolet Uplander. Mer enn god nok plass til oss og vår bagasje, heldigvis.

Som vi hadde forventet var veiene fine og store. Litt vanskeligheter var det for å komme seg på rett vei fra flyplassen mot Washington, men når det var gjort var det strake vegen. Store flerfeltsvei helt til Washington, blant annet forbi Baltimore. Planen var å reservere bosted i Washington, men etter litt halvhjertet leiting på internett, droppet vi det og satset på å finne noe ved ankomst. Akkurat det var kanskje ikke så lurt. Takket være Øyvinds AAA-medlemsskap fant vi til slutt et Comofort Hotel å bo på, til en veldig billig penge. Et stykke fra sentrum, men hotellet tilbyr skyss til metroen nesten hele dagen, så det skal nok gå greit. I vår leting på hotell kjørte vi rundt om i Washington, og det var litt av en by. Nå er det fullt mulig at vi tilfeldigvis kjørte gjennom byens fineste strøk, men de var til gjengjeld veldig fine. Bare store, fine eneboliger med plen og mer til. Nå ligger vi her, alle sammen stuet inn på ett dobbeltrom, og nok en gang skal jeg dele dobbeltdyne. I morgen blir det kanskje mer og fortelle, siden vi skal pløye gjennom en innholdsrik by på en dag. Maratonturisme i stor stil! Nå er det natt, lang dag i morgen!

Bilder:

1. Baltimore.
2. Christian og Petter tar modellbilder.
3. Gøran søler.
4. Bilmonsteret.
   

Dag 5 og 6: Party of Five

Dag 5.

Dunk, dunk, dunk!

… Hæ? Hva skjer?

Dunk. Dunk! DUNK!

Åhhh, det stemmer. Øyvind skulle jo banke på når han kom. Jaja, får vel åpne døra.

---

Øyvind har ankommet New York, og vi har nå blitt Party Of Five. Planen for dagen var å besøke Empire State Building og Frihetsgudinnen – de to kanskje største attraksjonene i New York. Likevel ble Frihetsgudinnen fjernet fra programmet, da køen visstnok skal være helt forjævlig, i tillegg til at man etter 9/11 ikke kan bevege seg lenger opp i statuen enn sokkelen. Vi hadde jo uansett sett den på relativt nært hold på båtturen vår.

Empire State Building var gøy. Det er så helt ufattelig at en bygning kan være så høy, og likevel forbli oppreist. Sprøtt. Utsikten var, opplagt nok, helt utrolig. Manhattans utseende har, enten man opplever det fra frosk-, ørn- eller båtperspektiv, noe særegent ved seg.

Etter Empire State Building dro vi til Museum Of Natural History. Der kunne man se folkeslag opp gjennom tidene, masse modeller av dyr, dinosaurer, tapte byer og sist, men ikke minst, en egen avdeling om det allmektige Rom. Spennende, men jeg er nok ingen museumsperson. Etter kanskje tre timer på museet, var vi alle begynt og bli sulten og lei. Vi tok turen til Little Italy, som ikke er av helt samme dimensjon som det var før, men likevel hadde mat og by på. Vi satte oss ned på en relativt fin restaurant, bestilte alle diverse varianter av pasta, og var alle fornøyde med maten. Nam! Til dessert ble det Cannoli, en dessertsort de fleste som har sett på tv har hørt om(Jfr. Sopranos, Alle Elsker Raymond). For uinvidde kan det best forklares som en slekting av krumkake med eggedosis i. Personlig liker jeg nok cannoli best, men til det norske bakekunsts forsvar, skal det sies at jeg ikke har noen som helst kjærlighet til krumkake.

Dag 6.

Som alle andre store arrangementer med mye stress og fysisk utmattelse(Jfr. French Open, Fotball-VM, Tour De France), måtte vi også ta en hviledag. Den ble benyttet til butikkvandring, generell vandring og til slutt kino. For dere der ute er det ikke så mye å spennende å fortelle om, vil jeg tro. Nå skal jeg legge meg. I morgen farer vi av gårde til Washington D.C., så når neste innlegg kommer, vil tiden vise. God natt!

Bilder:

1. Mr. Universe på toppen av Empire State Building. Right
2. Manhattan tatt fra Empire State Building.
3. En (forstørret) mygg, ett menneske. Ser du forskjellen?
4. Stammen på et passelig stort tre.