Dag 24 og 25: Los Angeles.

Dag 24: Strandløver.

Vi var i Los Angeles. Badebyen. Solbyen. Strandbyen. Var det sol? Ikke egentlig. Ville vi ligge på stranda? Ja! Når vi gikk ut og sjekket, var det sol og helt greit temperatur. Når vi gikk ut, håndkledet i hånd, var det ikke lenger sol. Vi nektet, viste fingeren til værgudene og dro mot stranda. Øyvind kjørte oss, men bestemte seg for nok en gang for å være hjemme grunnet dårlig form. Vi ankom stranda, uten folk og med skyer på himmelen, men med relativt godt mot. Vi la oss ned og så på skyene og prøvde så godt vi kunne å ikke irritere oss over drittværet. Sola glimret med sitt fravær, bortsett fra et par glimt her og der.

Etter et par timer i sanda – uten noe særlig sol - ville vi se og vandre på den kjente Santa Monica Pier. Og, fantastisk nok, når vi kom til piren, var det faktisk en pågående serieinnspilling der. Det var ikke en b-serie heller, men The Sarah Connor Chronicles. Serien omhandler verden etter Terminator II-filmen, og jeg har, til tross for at serien egentlig ikke imponerte meg noe særlig, sett hele sesong én. Uansett, vi så blant annet han, han og henne, og det var faktisk utrolig moro å se en innspilling live. Hvem vet, dersom vi er heldige havner vi kanskje på TV. Veldig tvilsomt, men ikke umulig. Vi satt og så på innspilling rundt en halvtime før vi ble lei og ringte sjåføren vår. Det var tid for mat.

Etter en i mine øyne middelmådig kinesisk middag kom øltørsten krypende hos samtlige, så vi brukte resten av kvelden til å konsumere en dugelig mengde alkohol. For enkelte av oss gikk det over i vodka, og for en av de enkelte ble det kanskje litt for mye av det gode. Uansett, klokka begynte å bli mye og vi skulle ut på byen. Vi bestilte taxi for fem, og ble hentet ca halv 2. Da ble vi fortalt av taxisjåføren at alt av utesteder stengte klokka to, og med den viten tipset vi sjåføren og vendte slukøret tilbake til hotellrommet.

Dag 25: Tivoli!

Planen for dagen var, svært lite gjennomtenkt, å dra til en fornøyelsespark av dimensjoner og ta karuseller til den store gullmedalje. Når den ovennevnte enkelte grunnet ildvann ikke var i helt enig med magen sin, var jeg i begynnelsen litt skeptisk til hele opplegget. Vi startet dagen med japansk mat, og det gjorde nok ikke formen til den stakkars lille veldig mye bedre. På veien mot noen av verdens største berg- og dalbaner ble selv en rolig biltur for mye, og vår lille venn måtte på do på en bensinstasjon og gjøre det man ofte må dersom dagen før var litt for hard. Han kom tilbake med nyheten om at han hadde kylling teriyaki i nesen, men at han ellers var i bedre form.

Fornøyelsesparken var diger, og hadde flere verdenskjente karuseller, som for eksempel Superman og Batman. Jeg var nok den mest skeptiske i utgangspunktet, og var delvis innstilt på å bruke mye av dagen på å se på at de andre tok alt som var av galskap, samt bli den eneste av gjengen med livet i behold. Vi begynte rolig med tømmerrenna. Søkkvåte, men med alt av elektronikk i behold, ble vi mer lysten på de litt mer barske karusellene. Jeg var fortsatt meget skeptisk, men vi hadde sett oss ut den roligste, standardiserte berg- og dalbanen, og den kunne selv en pingle som meg takle. Ingen kjøring opp-ned, ingen ravende gale svinger og ingen helsprø stup. Heldigvis for meg. Turen gikk som den fornuftstyrte delen av hjernen min hadde forventet - helt greit. Med motet på topp bygget vi oss oppover, og til slutt var redselen så godt som borte. Med en mengde varianter, som blant annet stående og liggende, med helsprø svinger, looper og stup og den kanskje rareste av de alle: Superman. Man sitter i en typisk berg- og dalbanevogn. Vognen akselererer opp til 160 km/s på seks sekunder, og kjører mer og mer opp. Til slutt, 125 meter over bakken, sitter man rett oppover, med ryggen parallelt med bakken. Så starter turen ned igjen - baklengs. Helsprø karusell som best kan ses på som det litt rare avkommet til Spaceshot og en alt for rask berg- og dalbane.

Den siste turen vi tok for dagen, var i likhet med den første vi tok, en mer tradisjonell berg- og dalbane. Til gjengjeld hadde den et stup på 80 meter. Magen ble, enn så tilvendt den var, satt i ubalanse og for noen av det dagens absolutte høydepunkt. Personlig hadde jeg litt vanskelig for å sette fingeren på noe som var best, da det var så mye forskjellig. Etter den siste turen følte vi oss alle ferdige for dagen og klar for litt mat. Vi kjørte og vi kjørte, men vi fant ingen restauranter som stengte etter klokka 22. Vi fant, selvfølgelig nok, lassevis med hurtigmatkjeder, men lysten på ordentlig mat overgikk lysten på umiddelbar mat, og til slutt fant vi en TGI Fridays. En kjede, men betydelig bedre mat enn McDonalds. I likhet med restaurantsøkinga, var det også problematisk å finne et sted å sove. Fullt, fullere, fullest. Etter en del leting fant vi et rom på et gammelt og koselig hotell. Av resepsjonisten ble vi fortalt at det var et hjemsøkt hotell, og at det på et rom i tredje etasje i sin tid var blitt drept både en prostituert og en kortgiver. Vi merket det ikke på annen måte enn at det tydeligvis ikke var flere ekstrasenger igjen og at Petter av den grunn måtte sove på gulvet.

Ps. Bilder lagt til fra Yosemite. Flere bilder kommer her når jeg får hendene mine på Petters kamera.

Bilder:

1. Garret Dillahunt.
2. På vei inn i fornøyelsesparken.
3. På spøkelseshotellet. Er nok spøkelsene, og for all del ikke dårlig belysning, som gjør at bildet er uklart.