Jørns Reiseblogg

Dag 20: Vi vandrer med freidig mot.

Vi stod opp og kjørte mot Yosemite. Naturen ble finere og finere, og like før parken kjørte vi for en så vakker innsjø at vi måtte stoppe og beundre området. Etter en liten beundringspause kjørte vi inn i parken med tankene satt på å gå en liten tur. Vi handlet litt vann, litt mat, tok på oss sekken og startet å gå. Turen skulle være ca fem kilometer hver vei, med en fjelltopp man kunne bestige på slutten.

Vi gikk og vi gikk, stort sett oppover, i en natur finere enn det meste annet jeg har sett. Finnmarks natur er vel og bra, men Yosemite er definitivt noe for seg selv, og for min del overgikk Yosemite Yellowstone. Lett. På veien opp møtte vi blant annet på en hjort, som gikk uforstyrret like forbi oss på stien. Når vi kom til veis ende hadde vi brukt omtrentlig en time. Vi så fjelltoppen ligge ved siden av oss, og som vanlig når man ser fjelltopper undervurderer man den. Vi begynte stigningen med godt mot, men ble litt mer demotiverte etter hvert. Toppen var verken utrolig høy eller utrolig bratt, men den var relativt bratt kombinert med at det var dekt av alt fra liten til mellomstor stein. Det sies at Yosemite er stedet der Gudene bor, og i så fall tror jeg vi fant Tor med Hammerens sandkasse og tilhørende sandslott. På god vei mot toppen hadde plutselig Christian forsvunnet, og vi skjønte ikke hvor han var blitt av. Vi så oss godt rundt, men så ingenting. Etter litt rådføring bestemte vi oss for å gå i forskjellige retninger for å finne han, jeg og Gøran på skrå nedover, Petter og Øyvind på skrå oppover. Vi antok han var på den ene siden av oss, og bevegde oss deretter. Jeg og Gøran kom oss helt ned uten å finne noe som helst, og begynte og bli bekymret. Etter hvert, mens vi tittet opp mot toppen, så vi tre skikkelser bevege seg, og pustet lettet ut. Det gikk bra, som vanlig. Man har en tendens til å krisemaksimere i sånne situasjoner, men vi hadde vært flink og ikke latt desperasjonen spre seg, da det rett og slett ikke var noe grunn til det.

Jeg og Gøran satt og ventet rundt en halvtime nede ved vannet før vi fikk besøk av de resterende tre, og begynte turen ned. Jeg måtte hele turen ned på do verre enn jeg noen gang kan huske å ha måttet tidligere i mitt liv, og tempoet ble justert deretter, altså akkurat så fort jeg maktet uten å gjøre på meg. Vi var nede etter en halvtime pluss/minus litt, og aldri før har jeg vært så glad for å se en utedo. En lettelse av dimensjoner – bokstavelig talt..

Turen var over rundt klokka 9 og vi benyttet resten av kvelden til å spise middelmådig mat og finne et sted å være for natten.

Dag 21.

Med relativt god tid igjen på resten av turen, hadde vi bestemt oss for å være litt til i Yosemite. I utgangspunktet skulle vi gå litt også i dag, men vi var slitne etter dagen før og det ble begrenset med gåing. Vi ville alle se de store, imponerende Sequoia-trærne. Vi får beklageligvis ikke sett verdens høyeste trær, Redwood, da de ligger nord for San Francisco og dermed blir en vanskelig omvei, og ville derfor ha med oss med de med størst omkrets – Sequoia. De lå i en litt annen del av parken, så vi kjørte dit og begynte og gå. Det var ikke lange veien å gå før vi kom til det mektige trærne, og de var virkelig store. Nå tok jeg ingen mål, ei heller har jeg noe å sammenligne med, men jeg mener å huske at det største treet veide rundt 6100 tonn. Etter å ha sett litt på trær, blant annet var det et dødt tre det var laget en tunnel i og man dermed kunne gå gjennom. Stilig.

Etter å ha sett store trær spiste vi middag, kjørte et stykke videre mot Los Angeles og slappet av på hotellrommet med kortspill og øl.

Bilder: