Dag 24 og 25: Los Angeles.

Dag 24: Strandløver.

Vi var i Los Angeles. Badebyen. Solbyen. Strandbyen. Var det sol? Ikke egentlig. Ville vi ligge på stranda? Ja! Når vi gikk ut og sjekket, var det sol og helt greit temperatur. Når vi gikk ut, håndkledet i hånd, var det ikke lenger sol. Vi nektet, viste fingeren til værgudene og dro mot stranda. Øyvind kjørte oss, men bestemte seg for nok en gang for å være hjemme grunnet dårlig form. Vi ankom stranda, uten folk og med skyer på himmelen, men med relativt godt mot. Vi la oss ned og så på skyene og prøvde så godt vi kunne å ikke irritere oss over drittværet. Sola glimret med sitt fravær, bortsett fra et par glimt her og der.

Etter et par timer i sanda – uten noe særlig sol - ville vi se og vandre på den kjente Santa Monica Pier. Og, fantastisk nok, når vi kom til piren, var det faktisk en pågående serieinnspilling der. Det var ikke en b-serie heller, men The Sarah Connor Chronicles. Serien omhandler verden etter Terminator II-filmen, og jeg har, til tross for at serien egentlig ikke imponerte meg noe særlig, sett hele sesong én. Uansett, vi så blant annet han, han og henne, og det var faktisk utrolig moro å se en innspilling live. Hvem vet, dersom vi er heldige havner vi kanskje på TV. Veldig tvilsomt, men ikke umulig. Vi satt og så på innspilling rundt en halvtime før vi ble lei og ringte sjåføren vår. Det var tid for mat.

Etter en i mine øyne middelmådig kinesisk middag kom øltørsten krypende hos samtlige, så vi brukte resten av kvelden til å konsumere en dugelig mengde alkohol. For enkelte av oss gikk det over i vodka, og for en av de enkelte ble det kanskje litt for mye av det gode. Uansett, klokka begynte å bli mye og vi skulle ut på byen. Vi bestilte taxi for fem, og ble hentet ca halv 2. Da ble vi fortalt av taxisjåføren at alt av utesteder stengte klokka to, og med den viten tipset vi sjåføren og vendte slukøret tilbake til hotellrommet.

Dag 25: Tivoli!

Planen for dagen var, svært lite gjennomtenkt, å dra til en fornøyelsespark av dimensjoner og ta karuseller til den store gullmedalje. Når den ovennevnte enkelte grunnet ildvann ikke var i helt enig med magen sin, var jeg i begynnelsen litt skeptisk til hele opplegget. Vi startet dagen med japansk mat, og det gjorde nok ikke formen til den stakkars lille veldig mye bedre. På veien mot noen av verdens største berg- og dalbaner ble selv en rolig biltur for mye, og vår lille venn måtte på do på en bensinstasjon og gjøre det man ofte må dersom dagen før var litt for hard. Han kom tilbake med nyheten om at han hadde kylling teriyaki i nesen, men at han ellers var i bedre form.

Fornøyelsesparken var diger, og hadde flere verdenskjente karuseller, som for eksempel Superman og Batman. Jeg var nok den mest skeptiske i utgangspunktet, og var delvis innstilt på å bruke mye av dagen på å se på at de andre tok alt som var av galskap, samt bli den eneste av gjengen med livet i behold. Vi begynte rolig med tømmerrenna. Søkkvåte, men med alt av elektronikk i behold, ble vi mer lysten på de litt mer barske karusellene. Jeg var fortsatt meget skeptisk, men vi hadde sett oss ut den roligste, standardiserte berg- og dalbanen, og den kunne selv en pingle som meg takle. Ingen kjøring opp-ned, ingen ravende gale svinger og ingen helsprø stup. Heldigvis for meg. Turen gikk som den fornuftstyrte delen av hjernen min hadde forventet - helt greit. Med motet på topp bygget vi oss oppover, og til slutt var redselen så godt som borte. Med en mengde varianter, som blant annet stående og liggende, med helsprø svinger, looper og stup og den kanskje rareste av de alle: Superman. Man sitter i en typisk berg- og dalbanevogn. Vognen akselererer opp til 160 km/s på seks sekunder, og kjører mer og mer opp. Til slutt, 125 meter over bakken, sitter man rett oppover, med ryggen parallelt med bakken. Så starter turen ned igjen - baklengs. Helsprø karusell som best kan ses på som det litt rare avkommet til Spaceshot og en alt for rask berg- og dalbane.

Den siste turen vi tok for dagen, var i likhet med den første vi tok, en mer tradisjonell berg- og dalbane. Til gjengjeld hadde den et stup på 80 meter. Magen ble, enn så tilvendt den var, satt i ubalanse og for noen av det dagens absolutte høydepunkt. Personlig hadde jeg litt vanskelig for å sette fingeren på noe som var best, da det var så mye forskjellig. Etter den siste turen følte vi oss alle ferdige for dagen og klar for litt mat. Vi kjørte og vi kjørte, men vi fant ingen restauranter som stengte etter klokka 22. Vi fant, selvfølgelig nok, lassevis med hurtigmatkjeder, men lysten på ordentlig mat overgikk lysten på umiddelbar mat, og til slutt fant vi en TGI Fridays. En kjede, men betydelig bedre mat enn McDonalds. I likhet med restaurantsøkinga, var det også problematisk å finne et sted å sove. Fullt, fullere, fullest. Etter en del leting fant vi et rom på et gammelt og koselig hotell. Av resepsjonisten ble vi fortalt at det var et hjemsøkt hotell, og at det på et rom i tredje etasje i sin tid var blitt drept både en prostituert og en kortgiver. Vi merket det ikke på annen måte enn at det tydeligvis ikke var flere ekstrasenger igjen og at Petter av den grunn måtte sove på gulvet.

Ps. Bilder lagt til fra Yosemite. Flere bilder kommer her når jeg får hendene mine på Petters kamera.

Bilder:

1. Garret Dillahunt.
2. På vei inn i fornøyelsesparken.
3. På spøkelseshotellet. Er nok spøkelsene, og for all del ikke dårlig belysning, som gjør at bildet er uklart.
   

Dag 22 og 23: Los Angeles.

Dag 22: Ankomsten.

Dagen startet med bilkjøring og hotellbestilling. Vi hadde med hensikt stoppet et stykke utenfor Los Angeles, da våre dedikerte sjåfører ikke ville kjøre inn i rushtida eller midt på natta. Vi booket hotell så nært Santa Monica beach som hadde råd til, plottet det inn på GPSen og forlot innlandet til fordel for strender og fint vær.

Vi ankom Los Angeles rundt klokka tre og innkjøringa gikk bedre enn det sjåførene hadde forventet. I og med at vi ikke hadde noe planlagt for dagen, bestemte vi oss for å se Hollywood. Vi hadde fra før forstått det sånn at Los Angeles var en by av ufattelig størrelsesorden, så vi bestilte taxi og håpet på det beste. I løpet av turen ble alle i tvil: Kunne det ta så lang tid å kjøre fra Santa Monica til Hollywood – to nabobydeler? Det kunne det tydeligvis, og taxiregninga kom på $80. $80 sier dere, det er jo ingenting. Per norsk taxistandard er det kanskje ingenting, men her vi er kommer man seg et godt stykke for 80 dollar for å si det sånn.

Etter hvert meldte sulten seg, og etter å ha forkastet en kinesisk jallarestaurant ble det Hooters – stedet der alle de stusselige mannfolkene drar. Amerikansk sport på de 20 tv-skjermene, serveringsdamer i hotpants og en relativt god mat sørget for en hyggelig opplevelse.

Når kvelden nærmet seg gikk vi et stykke og tok bussen resten av veien. Gata vi bodde i, Santa Monica Boulevard, gikk faktisk hele veien fra Hollywood til stranda. En lang gate, for å si det sånn. Resten av kvelden slappet vi av og gledet oss over livet. Mmm.

Dag 23: Universal Studios.

Denne dagen skulle vi opprinnelig ligge på stranda og nyte livet, men sånn ville ikke værgudene det. Vi stod opp til overskyet vær, og bestemte oss derfor for å heller dra til Universal Studios – en fornøyelsespark med film som tema. Øyvind ble værende på hotellet grunnet dårlig form. Det skulle han angre på… Uansett, vi dro til parken med håpet himmelhøyt og humøret på topp.

Selv var jeg ikke helt sikker på hva Universal Studios bestod av, men trodde det skulle være litt av hvert. Jeg ble litt skuffet, da det viste seg å ikke være så mange karuseller som jeg hadde trodd, og det var det jeg var forberedt på. Det var likevel nok å velge i, og i løpet av dagen tok vi den guidede touren rundt omkring i studioet, opplevde et liveshow fra Waterworld, tok den mumieinspirerte berg- og dalbanen, den berg- og dalbanesimulerende Simpsonturen og en Jurassic Park-tømmerrenne. Mange av de forskjellige turene var morsomme, men alt i alt synes jeg det ble for mye kø. Eksempelvis ventet vi rundt en time på Simpsonride, som ikke varte særlig lenger enn fem minutter og ei heller var særlig imponerende.

Det mest spennende for min del var touren rundt om i området. I løpet av touren kjørte vi blant annet forbi Wisteria Lane, gaten der alle i Desperate Housewives bor, settet til Jaws og noen av bilene fra Fast and the Furious. Spennende! Beklageligvis var det ingen frustrete fruer å se, enda de faktisk spilte inn en episode i nærheten mens vi var der. En annen morsom ting vi ble fortalt på touren, mer spesifikt når vi var i Western-området, var at mesteparten av byggene og tilhørende kulisser var bygget i størrelsesordenen 7/8 av vanlig størrelse. Dette fordi mannfolkene da ville se større og skumlere ut. Unntaket var selvsagt et par hus bygget i 8/7 eller noe sånt. Der plasserte man de små, søte damene.

I løpet av dagen ble vi også oppringt av Øyvind. Vi stod i kø første gang, og klarte ikke å oppfatte hva han sa. Hmm, spennende. Hva har Øyvind funnet på nå? Litt senere på dagen fikk vi tak i han, og joda, han hadde vært i en kjedekollisjon. Det vil si, han stod og vente på grønt lys da bilen bak han ble påkjørt og dermed endte opp i støtfangeren på bilen vår. Heldigvis var han rask på bremsen, og unngikk å havne i bilen foran. Alt etter gikk visstnok greit for seg, annet enn at vi måtte dra på flyplassen og bytte inn bilen hos Avis i løpet av dagen.

Øyvind hentet oss ved parken i kveldinga, og vi dro til Avis for å bytte bil. Etter litt papirutfylling og tømming av bil, fikk vi en identisk bil, bare at den var i hvit. Vår uskyld var bevist, og vi slapp å betale noe som helst. Alt gikk med andre ord vår vei, og bortsett fra stresset rundt selve sammenstøtet og innbyttinga var alt i skjønneste orden. Når vi var ferdig med oppstyret rundt bilen var det kveld og vi dro til hotellet for å sove.

Bilder:

1. Gøran og Petter poserer foran yndlingshelten sin.
2. Advarselen til tross, ingenting stoppet bilen fra å bli påkjørt.
3. Universal Studios.
4. Wisteria Lane.
   

Dag 20 og 21: Yosemite

Dag 20: Vi vandrer med freidig mot.

Vi stod opp og kjørte mot Yosemite. Naturen ble finere og finere, og like før parken kjørte vi for en så vakker innsjø at vi måtte stoppe og beundre området. Etter en liten beundringspause kjørte vi inn i parken med tankene satt på å gå en liten tur. Vi handlet litt vann, litt mat, tok på oss sekken og startet å gå. Turen skulle være ca fem kilometer hver vei, med en fjelltopp man kunne bestige på slutten.

Vi gikk og vi gikk, stort sett oppover, i en natur finere enn det meste annet jeg har sett. Finnmarks natur er vel og bra, men Yosemite er definitivt noe for seg selv, og for min del overgikk Yosemite Yellowstone. Lett. På veien opp møtte vi blant annet på en hjort, som gikk uforstyrret like forbi oss på stien. Når vi kom til veis ende hadde vi brukt omtrentlig en time. Vi så fjelltoppen ligge ved siden av oss, og som vanlig når man ser fjelltopper undervurderer man den. Vi begynte stigningen med godt mot, men ble litt mer demotiverte etter hvert. Toppen var verken utrolig høy eller utrolig bratt, men den var relativt bratt kombinert med at det var dekt av alt fra liten til mellomstor stein. Det sies at Yosemite er stedet der Gudene bor, og i så fall tror jeg vi fant Tor med Hammerens sandkasse og tilhørende sandslott. På god vei mot toppen hadde plutselig Christian forsvunnet, og vi skjønte ikke hvor han var blitt av. Vi så oss godt rundt, men så ingenting. Etter litt rådføring bestemte vi oss for å gå i forskjellige retninger for å finne han, jeg og Gøran på skrå nedover, Petter og Øyvind på skrå oppover. Vi antok han var på den ene siden av oss, og bevegde oss deretter. Jeg og Gøran kom oss helt ned uten å finne noe som helst, og begynte og bli bekymret. Etter hvert, mens vi tittet opp mot toppen, så vi tre skikkelser bevege seg, og pustet lettet ut. Det gikk bra, som vanlig. Man har en tendens til å krisemaksimere i sånne situasjoner, men vi hadde vært flink og ikke latt desperasjonen spre seg, da det rett og slett ikke var noe grunn til det.

Jeg og Gøran satt og ventet rundt en halvtime nede ved vannet før vi fikk besøk av de resterende tre, og begynte turen ned. Jeg måtte hele turen ned på do verre enn jeg noen gang kan huske å ha måttet tidligere i mitt liv, og tempoet ble justert deretter, altså akkurat så fort jeg maktet uten å gjøre på meg. Vi var nede etter en halvtime pluss/minus litt, og aldri før har jeg vært så glad for å se en utedo. En lettelse av dimensjoner – bokstavelig talt..

Turen var over rundt klokka 9 og vi benyttet resten av kvelden til å spise middelmådig mat og finne et sted å være for natten.

Dag 21.

Med relativt god tid igjen på resten av turen, hadde vi bestemt oss for å være litt til i Yosemite. I utgangspunktet skulle vi gå litt også i dag, men vi var slitne etter dagen før og det ble begrenset med gåing. Vi ville alle se de store, imponerende Sequoia-trærne. Vi får beklageligvis ikke sett verdens høyeste trær, Redwood, da de ligger nord for San Francisco og dermed blir en vanskelig omvei, og ville derfor ha med oss med de med størst omkrets – Sequoia. De lå i en litt annen del av parken, så vi kjørte dit og begynte og gå. Det var ikke lange veien å gå før vi kom til det mektige trærne, og de var virkelig store. Nå tok jeg ingen mål, ei heller har jeg noe å sammenligne med, men jeg mener å huske at det største treet veide rundt 6100 tonn. Etter å ha sett litt på trær, blant annet var det et dødt tre det var laget en tunnel i og man dermed kunne gå gjennom. Stilig.

Etter å ha sett store trær spiste vi middag, kjørte et stykke videre mot Los Angeles og slappet av på hotellrommet med kortspill og øl.

Bilder:

1. Drømmested rett før Yosemite.
2. Herlig.
3. Vannfylling.
4. Barske fjellklatrere.
5. Gøran koser seg etter fjellet.
6. På fjellet.
7. Petter den barske.
8. Alle oss ved rota av et veltet Sequoia-tre.
   

Dag 19: Kjøring og Death Valley

Death Valley er varmt. Veldig varmt. VAAAARMT!

Vi stod opp, spiste frokostbuffet med alt mulig på hotellet til 10 dollar og startet turen mot Yosemite. Det uttales ikke for øvrig ikke yåw-se-mait, slik jeg liker å tro, men jåssemitti. Da vet dere det. På veien kjørte vi gjennom Death Valley nasjonalpark – USAs laveste og varmeste nasjonalpark, som på det laveste ligger 85 meter under havet. Dessuten holder den rekorden for høyeste temperatur på den vestlige halvkule og nest høyest temperatur på verdensbasis. Når vi var der var det rundt 45 grader, samt en vind som kom fra djevelen selv. Til vanlig er vind kombinert med varme en fin ting, i Death Valley var det grusomt.

Inne i Death Valley hadde man litt av alt. Vi besøkte et vulkankrater, generelt ørkenlandskap og de klassiske sanddynene – riktignok ikke i samme skala som i Sahara . Når vi vandret langs vulkankrateret, fulgte vi en liten sti som gikk opp til en bitteliten topp(Les: Nærmere hump), som vanligvis kanskje ville ta ti minutt å gå opp. Vi var paffe etterpå, for å si det sånn. Bare det å være ute av bilen over ti minutter var ukomfortabelt.

Neste stopp etter Death Valley var en småby nært Mount Whitney for å spise. Deretter kjørte vi videre, uten å komme fram til Yosemite.

Bilder:

1. Vulkankrateret.
2. Varmt, så varmt.
3. Ørkenlandskap.
4. Humpa vi gikk opp på.
5. Sanddyner i det fjerne.
   

Dag 17 og 18: Las Vegas.

Dag 17.

Las Vegas! På hotellet vårt var det et relativt bra badeanlegg, så jeg, Petter, Gøran og Christian lå ved bassenget hele formiddagen, mens Øyvind satt seg med pokerbordene. 43 grader, skyfrihimmel og basseng. Kan livet bli særlig bedre? Ja, det kan vel det, da vi alle fire var røde, men med forskjellige nyanser av rød etter fullført solingsøkt. Sola gikk nok hardest ut over Christian, som spesielt dagen derpå skulle merke hvor vondt det å være solbrent kan være. Vi lå der til rundt 3, før vi dusjet og spiste middag på TGI Fridays – enda en amerikansk kjede, men for en gang skyld en kjede med god mat. Etter vi hadde spist slappet vi av litt, før turen for fire av oss – de over 21 – gikk til Caesars Palace for å gamble. Jeg ble igjen med viten om at Las Vegas var en by jeg måtte ta det med ro, enten jeg ville det eller ei. Jeg skal ikke nekte for at jeg gjerne skulle spilt poker, men klarte meg fint. Det var tross alt noe jeg var forberedt på.

Ca klokka ett kom Christian tilbake. Jeg drømte at jeg snekret og banket inn spiker med en rar rytme, men etter kanskje ett minutt med spikerbanking fattet hjernen min at lyden kom fra at noen banket på døra. Han var akkurat passelig beruset, forutsatt at passe beruset betyr at man ikke kan gå rett fram, så jeg åpnet døra og gikk tilbake til senga for å sove videre.

Dag 18.

Vi skulle egentlig dra fra Vegas i dag, men da alle andre enn meg var mer eller mindre bakfull, ble det til at vi holdt oss der for en dag til. Vi er tross alt ansvarlige, unge mennesker som på ingen måte oppfører oss uansvarlig. Riktig. Uansett, formiddagen gikk igjen med til å ligge ved bassenget for meg, Christian og Gøran. Jeg og Christian er begge badenymfer, og oppholdt hos stort sett i bassenget. Bading er deilig så lenge jeg ikke trenger svømme. Petter stakkars lå i senga og var uggen hele dagen, mens Øyvind stort sett oppholdt seg ved pokerbordene. Igjen var det utrolig varmt, men for meg er ikke varmen et problem dersom jeg ligger rolig i et område med badefasiliteter. Da er det rett og slett bare deilig.

Etter fullført bade- og soleøkt var det litt avslapping og andre sprell. Petter livnet til etter hvert, og det ble litt av og på ved pokerbordene utover ettermiddagen. Jeg, Øyvind og Gøran spiste på hotellets egen biffrestaurant, og bestilte den største kjøttbiten vi kunne få på ca 600 gram. Mot kvelden bestemte alle unntatt Øyvind seg for å ta en tur til byen for å se oss litt rundt. Blant annet dro vi innom Bellagio, Las Vegas` kanskje mest kjente casino, bare for å ha sett det. Dessuten har Bellagio verdens høyeste belyste fontene, så den var det gøy å ha fått med seg. Etter Bellagio vandret vi litt rundt, blant annet innom McDonalds for å kjøpe milkshake, da varmen, tatt i betraktning at klokka snart var 12, var ulevelig. Deretter dro vi mot Hard Rock Cafe, da jeg ville kjøpe meg et glass. Etter litt usikker gange fram og tilbake, akkompagnert av Christians masing om hvor solbrent han var og hvor lite smart det var å ha på seg halvtrange dongeribukser, kom vi endelig fram til Hard Rock Cafe og Casino. Klokka var da 12.01, og selvfølgelig stengte butikken klokka 12. Jaja. Vi tok taxi hjemover og tok sakte men sikkert kvelden alle sammen.

Som en siste kommentar skal det sies at vi som samlet gjeng var i pluss sånn gamblingmessig etter Vegas-besøket. Dessuten skal det også sies at jeg ikke ser på poker som gambling på samme måte som eksempelvis rulett, black jack og terningspill. Poker går på evner, uansett hva enkelte politikere måtte mene. Det er en grunn til at enkelte pokerspillere tjener millioner av kroner i året på poker, og det er definitivt ikke flaks. Definitivt ikke.

Bilder:

1. Tre av guttene foran fontena inne på Caesars Palace.
2. Verdens største belyste fontene.
   
3. Er vi i Paris? Nei, vi er i Vegas. Vegas vil alltid være Vegas.
   

Ps. Alkohol og fingerkoordinasjon er omvendt proporsjonale, så eventuelle skrivefeil vil bli rettet på i etterkant.

Dag 16: Grand Canyon

Vi fant endelig et motell og sove på og kom oss til sengs. I og med at vi ikke hadde internett kom vi oss faktisk i seng før tre. Gøran den heldiggrisen fikk faktisk egen dobbeltseng, da det eneste som var ledig var et rom med tre dobbeltsenger. Vi stod opp, fikk i oss en god frokost på et subway-sted, og gikk tilbake til motellrommet for å ringe Las Vegas. En av tingene vi hadde fått med oss var viktig i sammenheng med Las Vegas, var å ha noe booket når du kom dit. Vi slo opp i Lonely Planet og fant et motell som lå midt på stripa(les: Gata med alle casinoene – bedre kjent som ”The Strip”). Etter å ha ringt litt rundt om kring kom vi fram til at det motellet vi ringte først var det beste alternativet, og booket oss inn der for to netter. Så var tiden kommet for Grand Canyon.

Vi hadde bestemt oss for å oppholde oss på nordsiden av dalen, da det i følge en eller annen reisebok var mindre turisme der og dermed mindre kø. Vi opplevde i alle fall ingen kø, selv om det naturlig nok var en del turister der. Vi hadde bestemt oss for å gå litt, og begynte derfor på en sti nedover i dalen. Den var veldig lang og dersom man skulle gå hele burde man ha en hel dag og langt bedre forutsetninger enn det vi hadde, så vi skulle bare gå en time ned og to timer opp. Det fordi man burde beregne dobbelt så lang tid opp som ned. Vi startet nedover på det som tydeligvis også ble brukt som eselsti, og av den grunn var nedlesset med avføring og ikke luktet så alt for godt. Været var som vanlig veldig bra, forutsatt at bra vær er sol og over 30 grader. Derfor var været på samme tid ikke så alt for bra, da vraltende sjøløver, sol, over 30 grader og rask gange i kupert terreng er morsomt for alle andre, men ikke for de vraltende sjøløvene. På veien ned tok vi en pause blant annet på et utkikkspunkt, og yppet oss ut på kanten for å få tatt bilde. Det var langt ned, og jeg følte meg ikke hundre prosent trygg med den ene foten dinglende utenfor.

Etter vi hadde gått ca en time bestemte vi oss for å begynne på tilbakeveien. Øyvind hadde lyst til å gå litt lengre, og siden han var bedre trent enn oss og fint kunne ta oss igjen, hadde vi ingen motforestillinger mot det. Vi startet opp, og gikk radig framover. Svetten rant som om noen hadde puttet penger på oss, i alle fall på meg. Vi drakk, svettet, gikk og peste. Etter ca 45 minutter var vi oppe igjen og vi hadde faktisk gått raskere opp enn ned. Spreke gutter!

Ved endt gåtur følte vi at vi ikke hadde fått ordentlig utsikt over dalen, og dro til et utkikkspunkt helt i toppen. Det var et avlangt utkikkspunkt som stakk lit ut i dalen, og det å gå oppå der, blant annet over de smaleste partiene med ikke alt for høyt rekkverk, var nok til at magen ble ukomfortabel og ikke var enig med fornuften.

Med utmattelsen kom også sulten, og vi gikk til nærmeste restaurant. Beklageligvis var det fullt i tre timer framover og vi måtte finne noe på veien mot Las Vegas. Etter litt kjøring kom vi til en liten by og fikk i oss litt meksikansk mat. I mine øyne litt smakløs, men helt grei mat. Vi kjørte videre mot Las Vegas og rundt klokka ett begynte vi å nærme oss. En tid før la jeg merke til at det var mye lysere borti horisonten enn ellers rundt oss, men tenkte ikke noe særlig over det. Etter hvert nevnte de andre også det, og vi ble tankefulle. Kan en by lyse så mye? Svaret var definitivt ja. Når selve byen kom til syne foran oss, var det som å se en by av gull. Den lyste opp som en selvlysende gullbarre, ulikt noe annet jeg har sett.

GPSen var innstilt på adressen vi hadde funnet i Lonely Planet, men etter litt sirkling rundt adressen måtte vi ut og spørre, for vi fant ingen motell med navnet Barbory Coast. Gøran og Petter gikk ut på vandring mens vi ventet i bilen, og kom tilbake slukøret. Det var ikke der. Vi ringte opp nummeret vi hadde brukt tidligere på dagen, og fant ut at det ikke lå helt der vi trodde det lå. Vi stilte inn adressen på GPSen og fartet videre til endedestinasjonen. Vi skulle ha hell i uhell og etter litt leting fant vi ut at nummeret nå ikke var til motellet Barbory Coast, men casinoet Orleans. Ikke et av de mer storslåtte i Vegas, men fortsatt et stort casino med et utrolig utvalg i slotsmaskiner, samt Black Jack, terningspill og poker. Vi hadde to store dobbeltrom med en ekstraseng i det ene rommet til ca 180 dollar natta for alle sammen, altså ca 180 norske kroner per person per natt. Boprisene her borte slutter ikke å overraske meg. Når vi hadde fått sjekket inn og kommet oss i orden, var klokken begynt å bli mye og det var tid for soving.

Bilder:

1. Før nedstigningen. Fortsatt ved godt mot.
2. Vi sitter på utkikkspunktet. Det er langt ned.
3. Gøran striking a pose.
4. For å endre på glansbildeposeringen. Etter turen, ikke ved fullt så godt mot.
   

Dag 14 og 15: Kjøring, Batman og Arches National Park

Dag 14: The Dark Knight

Ikke mye å fortelle. Vi kjørte til Salt Lake City, så The Dark Knight og kjørte videre mot Arches National Park. Det var generelt sett jævlig varmt og filmen var jævlig bra. Jææævlig bra. Heath Ledgers skuespill stod til forventningene, selv om media har bygget de opp en stund. Digg.

Dag 15: Arches National Park

Arches. Det var varmt som f ***. I følge TV2 var det 40 grader klokka 9 om morgenen. Likevel var planen å gå en tur på 8 km i ulendt terreng. Det var for lite, så vi gikk heller ca 1,5 mil. 4 timer. I over 35 grader. Dumme turister! Neeeida. Turen var fin den og ikke så alt for slitsom heller. Dessuten fikk vi muligheten til å blotte oss litt og la sola donere litt brunfarge.

Arches National Park er en nasjonalpark med steinbuer og andre morsomme fjellformasjoner. I tillegg til de nevnte fjellformasjonene så vi også en del firfirsler og et par gnagere. Ikke noe stort sånn rent dyremessig. Etter hvert som vi gikk, begynte sandalene mine å gå i oppløsning. De var ikke så glad i glovarm sand, stakkars. Heldigvis holdt de seg sånn delvis sammen turen ut, til tross for at den ene mista sålen. De har tjent meg godt i noen år nå, men likevel er det sørgelig at de nå forlater meg på denne måten, midt i en ferie. Grand Canyon må av den grunn nytes med rare skinnsko. Jaja.

Vi sitter faktisk på vei mot Grand Canyon nå. Klokka er 23.39 og vi ser etter motell. Er vel ca 20 mil igjen til Grand Canyon, og vi planlegger å ta den siste biten i morgen. Om vi finner en plass å sove, selvsagt. Snart er det vestkysten for alle pengene og forhåpentligvis blir det et par dager på stranda i Los Angeles. Haha! Der ble vi stoppet av politiet! Øyvind tok visst en risikofylt forbikjøring i mørket, tilfeldigvis forbi en politibil. Det er mørkt her, så det kunne vel ikke vi vite. I følge politimannen var det Øyvind gjorde egentlig nok til å automatisk havne i fengsel. Heldigvis bestemte han seg for å ”cut us some slack”. Fjuh! Nå må ikke dere kjære lesere misforstå og tro at vi kjører hardt, for det gjør vi ikke. Det som var tingen her, var at det mens vi kjørte forbi gikk fra stiplet til hel midtlinje, og det var ulovlig. Jaja, det gikk bra og sjåføren kommer nok ikke til å kjøre forbi noen med mindre de kjører saktere enn et gjennomsnittlig esel går baklengs. HAHAHA! Igjen! Denne gangen var det ikke oss, men enn annen. Vi lå foran to biler og plutselig dro den bakerste forbi oss begge. Den rett bak oss var tydeligvis politi, og vips: den som hadde kjørt forbi oss hadde nettopp gjort det vi gjorde. Sjåføren av den bilen var litt sprøere enn oss og stoppa ikke med det samme. Synd for han, for nå åker han i fengsel. Der hadde politiet tatt stakkaren igjen, men hans skjebne forblir for oss uvisst. Takk og god natt!

Ps. Bilder lagt til på forrige innlegg. Kos dere!

Bilder:

1. Før den lange og farefulle gåturen gjennom Arches National Park.
2. En av de mer beryktede steinbuene.
3. Øyvind og Christian klatremus.
4. Øyvind Utforskeren.