Dag 24 og 25: Los Angeles.

Dag 24: Strandløver.

Vi var i Los Angeles. Badebyen. Solbyen. Strandbyen. Var det sol? Ikke egentlig. Ville vi ligge på stranda? Ja! Når vi gikk ut og sjekket, var det sol og helt greit temperatur. Når vi gikk ut, håndkledet i hånd, var det ikke lenger sol. Vi nektet, viste fingeren til værgudene og dro mot stranda. Øyvind kjørte oss, men bestemte seg for nok en gang for å være hjemme grunnet dårlig form. Vi ankom stranda, uten folk og med skyer på himmelen, men med relativt godt mot. Vi la oss ned og så på skyene og prøvde så godt vi kunne å ikke irritere oss over drittværet. Sola glimret med sitt fravær, bortsett fra et par glimt her og der.

Etter et par timer i sanda – uten noe særlig sol - ville vi se og vandre på den kjente Santa Monica Pier. Og, fantastisk nok, når vi kom til piren, var det faktisk en pågående serieinnspilling der. Det var ikke en b-serie heller, men The Sarah Connor Chronicles. Serien omhandler verden etter Terminator II-filmen, og jeg har, til tross for at serien egentlig ikke imponerte meg noe særlig, sett hele sesong én. Uansett, vi så blant annet han, han og henne, og det var faktisk utrolig moro å se en innspilling live. Hvem vet, dersom vi er heldige havner vi kanskje på TV. Veldig tvilsomt, men ikke umulig. Vi satt og så på innspilling rundt en halvtime før vi ble lei og ringte sjåføren vår. Det var tid for mat.

Etter en i mine øyne middelmådig kinesisk middag kom øltørsten krypende hos samtlige, så vi brukte resten av kvelden til å konsumere en dugelig mengde alkohol. For enkelte av oss gikk det over i vodka, og for en av de enkelte ble det kanskje litt for mye av det gode. Uansett, klokka begynte å bli mye og vi skulle ut på byen. Vi bestilte taxi for fem, og ble hentet ca halv 2. Da ble vi fortalt av taxisjåføren at alt av utesteder stengte klokka to, og med den viten tipset vi sjåføren og vendte slukøret tilbake til hotellrommet.

Dag 25: Tivoli!

Planen for dagen var, svært lite gjennomtenkt, å dra til en fornøyelsespark av dimensjoner og ta karuseller til den store gullmedalje. Når den ovennevnte enkelte grunnet ildvann ikke var i helt enig med magen sin, var jeg i begynnelsen litt skeptisk til hele opplegget. Vi startet dagen med japansk mat, og det gjorde nok ikke formen til den stakkars lille veldig mye bedre. På veien mot noen av verdens største berg- og dalbaner ble selv en rolig biltur for mye, og vår lille venn måtte på do på en bensinstasjon og gjøre det man ofte må dersom dagen før var litt for hard. Han kom tilbake med nyheten om at han hadde kylling teriyaki i nesen, men at han ellers var i bedre form.

Fornøyelsesparken var diger, og hadde flere verdenskjente karuseller, som for eksempel Superman og Batman. Jeg var nok den mest skeptiske i utgangspunktet, og var delvis innstilt på å bruke mye av dagen på å se på at de andre tok alt som var av galskap, samt bli den eneste av gjengen med livet i behold. Vi begynte rolig med tømmerrenna. Søkkvåte, men med alt av elektronikk i behold, ble vi mer lysten på de litt mer barske karusellene. Jeg var fortsatt meget skeptisk, men vi hadde sett oss ut den roligste, standardiserte berg- og dalbanen, og den kunne selv en pingle som meg takle. Ingen kjøring opp-ned, ingen ravende gale svinger og ingen helsprø stup. Heldigvis for meg. Turen gikk som den fornuftstyrte delen av hjernen min hadde forventet - helt greit. Med motet på topp bygget vi oss oppover, og til slutt var redselen så godt som borte. Med en mengde varianter, som blant annet stående og liggende, med helsprø svinger, looper og stup og den kanskje rareste av de alle: Superman. Man sitter i en typisk berg- og dalbanevogn. Vognen akselererer opp til 160 km/s på seks sekunder, og kjører mer og mer opp. Til slutt, 125 meter over bakken, sitter man rett oppover, med ryggen parallelt med bakken. Så starter turen ned igjen - baklengs. Helsprø karusell som best kan ses på som det litt rare avkommet til Spaceshot og en alt for rask berg- og dalbane.

Den siste turen vi tok for dagen, var i likhet med den første vi tok, en mer tradisjonell berg- og dalbane. Til gjengjeld hadde den et stup på 80 meter. Magen ble, enn så tilvendt den var, satt i ubalanse og for noen av det dagens absolutte høydepunkt. Personlig hadde jeg litt vanskelig for å sette fingeren på noe som var best, da det var så mye forskjellig. Etter den siste turen følte vi oss alle ferdige for dagen og klar for litt mat. Vi kjørte og vi kjørte, men vi fant ingen restauranter som stengte etter klokka 22. Vi fant, selvfølgelig nok, lassevis med hurtigmatkjeder, men lysten på ordentlig mat overgikk lysten på umiddelbar mat, og til slutt fant vi en TGI Fridays. En kjede, men betydelig bedre mat enn McDonalds. I likhet med restaurantsøkinga, var det også problematisk å finne et sted å sove. Fullt, fullere, fullest. Etter en del leting fant vi et rom på et gammelt og koselig hotell. Av resepsjonisten ble vi fortalt at det var et hjemsøkt hotell, og at det på et rom i tredje etasje i sin tid var blitt drept både en prostituert og en kortgiver. Vi merket det ikke på annen måte enn at det tydeligvis ikke var flere ekstrasenger igjen og at Petter av den grunn måtte sove på gulvet.

Ps. Bilder lagt til fra Yosemite. Flere bilder kommer her når jeg får hendene mine på Petters kamera.

Bilder:

1. Garret Dillahunt.
2. På vei inn i fornøyelsesparken.
3. På spøkelseshotellet. Er nok spøkelsene, og for all del ikke dårlig belysning, som gjør at bildet er uklart.
   

Dag 22 og 23: Los Angeles.

Dag 22: Ankomsten.

Dagen startet med bilkjøring og hotellbestilling. Vi hadde med hensikt stoppet et stykke utenfor Los Angeles, da våre dedikerte sjåfører ikke ville kjøre inn i rushtida eller midt på natta. Vi booket hotell så nært Santa Monica beach som hadde råd til, plottet det inn på GPSen og forlot innlandet til fordel for strender og fint vær.

Vi ankom Los Angeles rundt klokka tre og innkjøringa gikk bedre enn det sjåførene hadde forventet. I og med at vi ikke hadde noe planlagt for dagen, bestemte vi oss for å se Hollywood. Vi hadde fra før forstått det sånn at Los Angeles var en by av ufattelig størrelsesorden, så vi bestilte taxi og håpet på det beste. I løpet av turen ble alle i tvil: Kunne det ta så lang tid å kjøre fra Santa Monica til Hollywood – to nabobydeler? Det kunne det tydeligvis, og taxiregninga kom på $80. $80 sier dere, det er jo ingenting. Per norsk taxistandard er det kanskje ingenting, men her vi er kommer man seg et godt stykke for 80 dollar for å si det sånn.

Etter hvert meldte sulten seg, og etter å ha forkastet en kinesisk jallarestaurant ble det Hooters – stedet der alle de stusselige mannfolkene drar. Amerikansk sport på de 20 tv-skjermene, serveringsdamer i hotpants og en relativt god mat sørget for en hyggelig opplevelse.

Når kvelden nærmet seg gikk vi et stykke og tok bussen resten av veien. Gata vi bodde i, Santa Monica Boulevard, gikk faktisk hele veien fra Hollywood til stranda. En lang gate, for å si det sånn. Resten av kvelden slappet vi av og gledet oss over livet. Mmm.

Dag 23: Universal Studios.

Denne dagen skulle vi opprinnelig ligge på stranda og nyte livet, men sånn ville ikke værgudene det. Vi stod opp til overskyet vær, og bestemte oss derfor for å heller dra til Universal Studios – en fornøyelsespark med film som tema. Øyvind ble værende på hotellet grunnet dårlig form. Det skulle han angre på… Uansett, vi dro til parken med håpet himmelhøyt og humøret på topp.

Selv var jeg ikke helt sikker på hva Universal Studios bestod av, men trodde det skulle være litt av hvert. Jeg ble litt skuffet, da det viste seg å ikke være så mange karuseller som jeg hadde trodd, og det var det jeg var forberedt på. Det var likevel nok å velge i, og i løpet av dagen tok vi den guidede touren rundt omkring i studioet, opplevde et liveshow fra Waterworld, tok den mumieinspirerte berg- og dalbanen, den berg- og dalbanesimulerende Simpsonturen og en Jurassic Park-tømmerrenne. Mange av de forskjellige turene var morsomme, men alt i alt synes jeg det ble for mye kø. Eksempelvis ventet vi rundt en time på Simpsonride, som ikke varte særlig lenger enn fem minutter og ei heller var særlig imponerende.

Det mest spennende for min del var touren rundt om i området. I løpet av touren kjørte vi blant annet forbi Wisteria Lane, gaten der alle i Desperate Housewives bor, settet til Jaws og noen av bilene fra Fast and the Furious. Spennende! Beklageligvis var det ingen frustrete fruer å se, enda de faktisk spilte inn en episode i nærheten mens vi var der. En annen morsom ting vi ble fortalt på touren, mer spesifikt når vi var i Western-området, var at mesteparten av byggene og tilhørende kulisser var bygget i størrelsesordenen 7/8 av vanlig størrelse. Dette fordi mannfolkene da ville se større og skumlere ut. Unntaket var selvsagt et par hus bygget i 8/7 eller noe sånt. Der plasserte man de små, søte damene.

I løpet av dagen ble vi også oppringt av Øyvind. Vi stod i kø første gang, og klarte ikke å oppfatte hva han sa. Hmm, spennende. Hva har Øyvind funnet på nå? Litt senere på dagen fikk vi tak i han, og joda, han hadde vært i en kjedekollisjon. Det vil si, han stod og vente på grønt lys da bilen bak han ble påkjørt og dermed endte opp i støtfangeren på bilen vår. Heldigvis var han rask på bremsen, og unngikk å havne i bilen foran. Alt etter gikk visstnok greit for seg, annet enn at vi måtte dra på flyplassen og bytte inn bilen hos Avis i løpet av dagen.

Øyvind hentet oss ved parken i kveldinga, og vi dro til Avis for å bytte bil. Etter litt papirutfylling og tømming av bil, fikk vi en identisk bil, bare at den var i hvit. Vår uskyld var bevist, og vi slapp å betale noe som helst. Alt gikk med andre ord vår vei, og bortsett fra stresset rundt selve sammenstøtet og innbyttinga var alt i skjønneste orden. Når vi var ferdig med oppstyret rundt bilen var det kveld og vi dro til hotellet for å sove.

Bilder:

1. Gøran og Petter poserer foran yndlingshelten sin.
2. Advarselen til tross, ingenting stoppet bilen fra å bli påkjørt.
3. Universal Studios.
4. Wisteria Lane.
   

Dag 20 og 21: Yosemite

Dag 20: Vi vandrer med freidig mot.

Vi stod opp og kjørte mot Yosemite. Naturen ble finere og finere, og like før parken kjørte vi for en så vakker innsjø at vi måtte stoppe og beundre området. Etter en liten beundringspause kjørte vi inn i parken med tankene satt på å gå en liten tur. Vi handlet litt vann, litt mat, tok på oss sekken og startet å gå. Turen skulle være ca fem kilometer hver vei, med en fjelltopp man kunne bestige på slutten.

Vi gikk og vi gikk, stort sett oppover, i en natur finere enn det meste annet jeg har sett. Finnmarks natur er vel og bra, men Yosemite er definitivt noe for seg selv, og for min del overgikk Yosemite Yellowstone. Lett. På veien opp møtte vi blant annet på en hjort, som gikk uforstyrret like forbi oss på stien. Når vi kom til veis ende hadde vi brukt omtrentlig en time. Vi så fjelltoppen ligge ved siden av oss, og som vanlig når man ser fjelltopper undervurderer man den. Vi begynte stigningen med godt mot, men ble litt mer demotiverte etter hvert. Toppen var verken utrolig høy eller utrolig bratt, men den var relativt bratt kombinert med at det var dekt av alt fra liten til mellomstor stein. Det sies at Yosemite er stedet der Gudene bor, og i så fall tror jeg vi fant Tor med Hammerens sandkasse og tilhørende sandslott. På god vei mot toppen hadde plutselig Christian forsvunnet, og vi skjønte ikke hvor han var blitt av. Vi så oss godt rundt, men så ingenting. Etter litt rådføring bestemte vi oss for å gå i forskjellige retninger for å finne han, jeg og Gøran på skrå nedover, Petter og Øyvind på skrå oppover. Vi antok han var på den ene siden av oss, og bevegde oss deretter. Jeg og Gøran kom oss helt ned uten å finne noe som helst, og begynte og bli bekymret. Etter hvert, mens vi tittet opp mot toppen, så vi tre skikkelser bevege seg, og pustet lettet ut. Det gikk bra, som vanlig. Man har en tendens til å krisemaksimere i sånne situasjoner, men vi hadde vært flink og ikke latt desperasjonen spre seg, da det rett og slett ikke var noe grunn til det.

Jeg og Gøran satt og ventet rundt en halvtime nede ved vannet før vi fikk besøk av de resterende tre, og begynte turen ned. Jeg måtte hele turen ned på do verre enn jeg noen gang kan huske å ha måttet tidligere i mitt liv, og tempoet ble justert deretter, altså akkurat så fort jeg maktet uten å gjøre på meg. Vi var nede etter en halvtime pluss/minus litt, og aldri før har jeg vært så glad for å se en utedo. En lettelse av dimensjoner – bokstavelig talt..

Turen var over rundt klokka 9 og vi benyttet resten av kvelden til å spise middelmådig mat og finne et sted å være for natten.

Dag 21.

Med relativt god tid igjen på resten av turen, hadde vi bestemt oss for å være litt til i Yosemite. I utgangspunktet skulle vi gå litt også i dag, men vi var slitne etter dagen før og det ble begrenset med gåing. Vi ville alle se de store, imponerende Sequoia-trærne. Vi får beklageligvis ikke sett verdens høyeste trær, Redwood, da de ligger nord for San Francisco og dermed blir en vanskelig omvei, og ville derfor ha med oss med de med størst omkrets – Sequoia. De lå i en litt annen del av parken, så vi kjørte dit og begynte og gå. Det var ikke lange veien å gå før vi kom til det mektige trærne, og de var virkelig store. Nå tok jeg ingen mål, ei heller har jeg noe å sammenligne med, men jeg mener å huske at det største treet veide rundt 6100 tonn. Etter å ha sett litt på trær, blant annet var det et dødt tre det var laget en tunnel i og man dermed kunne gå gjennom. Stilig.

Etter å ha sett store trær spiste vi middag, kjørte et stykke videre mot Los Angeles og slappet av på hotellrommet med kortspill og øl.

Bilder:

1. Drømmested rett før Yosemite.
2. Herlig.
3. Vannfylling.
4. Barske fjellklatrere.
5. Gøran koser seg etter fjellet.
6. På fjellet.
7. Petter den barske.
8. Alle oss ved rota av et veltet Sequoia-tre.